Vi trenger flere revmatologstillinger i Norge

Det er generelt akseptert at det er bedre å forebygge sykdom enn å reparere skader i ettertid. Dette utsagnet gjelder i aller høyeste grad for revmatiske sykdommer som vanligvis  kommer snikende over tid.

Forskere innen revmatologi påpeker at det er viktig å komme tidlig til behandling for å unngå varige skader. For barn er det ekstremt viktig. Her er det snakk om dager fra symptomer til undersøkelse.  Likevel ser og hører vi utallige historier om at folk går i årevis med problemer uten å få komme til en spesialist i revmatologi. Fastleger kvir seg for å henvise til spesialist fordi de vet at det er liten kapasitet. De prøver gjerne å unngå å belaste revmatologene unødig. En del revmatologer gir på sin side signaler om at de får henvist altfor mange som viser seg ikke å ha en revmatisk sykdom.

Så kan man spørre: Hva er verst? At en revmatolog bruker en halvtime på en person som muligens kan ha en begynnende revmatisk sykdom – eller skal vi heller risikere at folk  i årevis kan bli gående i uvisse med store smerter, bli sykmeldt og til slutt ufør? Når personen til slutt kommer til revmatologen er meldingen at ”du har en revmatisk sykdom som angriper leddene, men dessverre kom du for seint til undersøkelse.  Leddet er allerede ødelagt. Nå er det kun en eventuell operasjon som kan hjelpe”.

Det at folk med livsvarige sykdommer ikke får behandling i tide, medfører at de må leve med skadene resten av livet. Når vi vet at nye undersøkelsesmetoder og mye mer effektiv behandling kan bidra til å redusere skaden kraftig – og kanskje til og med hindre framtidige skader, er det ille for den enkelte ikke å få hjelp mens det ennå er tid.  Samfunnsøkonomisk er det direkte forkastelig ikke å endre på dette når mulighetene er der.  Det er uansvarlig politikk å unnlate å gripe inn.

For å få en endring av denne uverdige situasjonen, trenger vi flere revmatologer.

Det er nemlig ikke lenger mangel på interesse for fagfeltet. Mange unge leger spesialiserer seg i revmatologi, men det er ikke nok stillinger til at de kan videreutvikle seg innen faget. Dette må det bli en endring på.

Norsk Revmatologisk Forening har analysert hva som skal til for å kunnerette opp misforholdet og skape balanse mellom behandlingskapasitet og behov: Kun 30 ekstra stillinger i hele landet! Dette bør Norge kunne investere slik at de 3000-4000 nye tilfellene av revmatiske sykdomsutbrudd hvert år skal kunne tas hånd om så tidlig at vi kan unngå alle unødvendige skader pga de lange ventetidene for kyndig behandling.

Det tar tid å bygge opp spesialistkompetanse. Det må finnes erfarne leger som kan veilede unge. Derfor må vi komme i gang umiddelbart med å legge til rette for ut større kapasitet innen diagnostisering og behandling i revmatologi.

 

Kjære Anne Grethe Strøm-Erichsen!

Du må umiddelbart se til at de regionale helseforetakene etablerer flere stillinger innen revmatologi. Det vil hele samfunnet tjene stort på at du gjør.

Fibromyalgi – en revmatisk sykdom som ignoreres i det norske helsevesenet?

I NRF opplever vi at fibromyalgi ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor av mange leger. Legene synes å være sterkt splittet i synet på sykdommen. Jeg har hørt fastleger som uttaler at fibromyalgi ikke er noen sykdom – eller at det bare er innbilning eller psykiske problemer. Jeg har også hørt revmatologer som sier at det ikke er noen revmatisk sykdom. Dette til tross for at fibromyalgi i henhold til Verdens helseorganisasjon (WHO) er en revmatisk sykdom.

Hele 5% av Norges befolkning har fibromyalgi. De fortjener å bli møtt av et helsevesen som tar dem på alvor. Det synes som om fibromyalgi ikke er ønsket på mange revmatologiske avdelinger. Dette fører til at en stor gruppe med en vanskelig og smertefull revmatisk sykdom, ikke får den behandlingen de har behov for. Den måten pasienter med fibromyalgi blir møtt i det norske helsevesenet, medfører en maktesløshet som bare forsterker problemene for denne gruppen.

I en evalueringsrapport fra Sintef, som ble lagt fram den 7. desember, sies det enda en gang at behandling i varmt klima gir større effekt og at effekten varer lengre sammenlignet med behandling i Norge. I tillegg er det billigere.

En overlege ved Statens Behandlingsreiser har tidligere undersøkt og dokumentert at nettopp fibromyalgipasienter har god nytte av behandling i varmt klima. Det er i overensstemmelse med de uttalelsene vi i Revmatikerforbundet hører fra fibromyalgipasienter som har fått behandling i varmt klima. Det er derfor NRFs mening at antall plasser må utvides betydelig – slik at også denne fibromyalgigruppen kan dra nytte av denne helsefremmende behandlingen. 

Når behandlingsplassene i tillegg koster mindre enn behandlingsopphold i Norge, kan vel ikke Helse– og omsorgsdepartementet mene at det er for dyrt å sende denne gruppen på klimabehandling?

Kortsiktig sparing eller langsiktig investering?

NRF har vi gjennom de seineste par årene arbeidet mye med det vi kaller ”Investering i helse”. Grunnen er at mange med kroniske og livslange sykdommer går altfor lenge før de får riktig hjelp. Dermed blir mange påført unødvendige og uopprettelige skader.

Revmatikere flest har erfart at sykdommen først melder seg som diffuse smerter som flytter rundt omkring i kroppen. Slike smerter kan til tider være så sterke at det blir vanskelig å sove, hvile og arbeide. Imidlertid er denne typen smerter noe som leger flest ikke tillegger særlig vekt. Tvert imot synes mange å bagatellisere og bortforklare smertene. De er jo ikke livstruende!

Ny forskning innen revmatologi har gitt oss nye undersøkelsesmetoder som kan påvise en begynnende betennelsesaktivitet mye tidligere enn før. Nye medisiner tar ”ondet ved roten” på en helt annen måte enn de gamle. Denne utviklingen har gitt revmatikerne framtidsvisjoner og optimisme. Mange har fått ”et nytt liv” – med mindre smerter og redusert stivhet. Imidlertid er vårt inntrykk at vi fortsatt må gjøre oss fortjent til den effektive behandlingen ved først å lide oss gjennom smertene i påvente av undersøkelse, behandling og effektive medisiner.

Ikke sjelden får vi høre at revmatikerne koster så mye, og slik sett betraktes vi som en belastning for sykehusene,
som ligger under et stadig press om å spare penger. Det kan derfor være fristende for dem å skyve oppstart av behandlingen ut i tid eller omdefinere/frata diagnoser. På den måten får de også redusert ventelisten. Slik blir mange kastet ut av sykehuskøene. For de det gjelder, oppleves det som å bli utestengt fra det norske velferdssystemet.
Sykehusene er samfunnsinstitusjoner som får store summer av våre skattepenger for å redde liv og bidra til å bevare helsen vår. Imidlertid ser det ut til at akuttmedisin og det å holde folk i live, tar mesteparten av ressursene. Det at langtidssyke ikke blir behandlet når sykdommen oppstår, må skyldes at sykehusene for tiden administreres etter en kortsiktig, bedriftsøkonomisk tenkning. Dette har blitt en svøpe for de som har fått en kronisk sykdom, og det er en enorm samfunnsøkonomisk sløsing med menneskelige ressurser å la folk vente så lenge på behandling at de pådrar seg varige funksjonsnedsettelser.

Ut fra en samfunnsøkonomisk vurdering er det ekstremt viktig å holde folk friske og i arbeid lengst mulig. Regjeringen har satt seg klare mål om lavere sykefravær og færre uføre. Her kan helsevesenet bidra mye mer til å opprettholde helse og velferd i landet. En europeisk undersøkelse som er foretatt i hele 25 land (Fit for Work), viser at tidlig diagnose og behandling kan forbedre et lands nasjonalprodukt med over to prosent bare for gruppen muskel- og skjelettsykdommer. Det er med andre ord ufattelige summer å spare hvert år framover ved å investere i befolkningens framtidige helse nå. Det haster med å iverksette en helt ny og langsiktig tenkning når det gjelder behandlingen av livslange sykdommer. Dessverre ser det ut til at de nye, effektive medisinene fortsatt er tenkt administrert av sykehusene og belastet sykehusbudsjettet.

Koplingen mellom ettårige statsbudsjett og ettårige sykehusbudsjett på den ene siden – og behovet for en langsiktig behandlingsstrategi kan skade landets framtidige velferd. La oss få tilbakeført finansieringen av medisinene til Folketrygden slik at vi ikke blir kasteball i den årlige budsjettsalderingen i sykehusene! Hvis ikke vil stadig nye alderskull bli stående på vent, skjøvet ut av arbeid og etter hvert havne i uførhet.

Vi blir stadig flere pensjonister, men landet trenger all den arbeidskraften som kan framskaffes. Har vi råd til å la sykehusene skade landets framtidige velferd ved å ”spare oss til fant”?

 

Svein Dåvøy, forbundsleder

Vanskeligere å være ”helseflyktning”

Helsedepartementet begrenser nå muligheten til å kjøpe behandling og rehabilitering utenfor EU.

Hvert år reiser flere enn 7000 kronisk syke til utlandet på egen regning for behandling, fordi effekten av behandling er bedre i varmt klima.  ”Helseflyktningene” har til nå hatt mulighet til å få dekket utgiftene til selve behandlingen de mottar i utlandet. Nå lager departementet en ny forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i EØS-land. Med innføringen av denne opphører samtidig ordningen med stønad til behandling utenfor EØS.  

Dette betyr at de som har fått bedret sin helse ved opphold på godkjente behandlingssteder i Montenegro, Tyrkia og Thailand nå i realiteten mister denne muligheten. Flere av disse behandlingsstedene er blant de beste som finnes for mennesker med revmatiske og andre kroniske sykdommer.

Vi i Revmatikerforbundet forstår ikke at det kan være til hinder for innføringen av et EU-direktiv å fortsette praksisen med full refusjon for fysioterapibehandling ved godkjente institusjoner utenfor EU-EØS-området.

Mange av de som har reist til behandlingssteder i utlandet for egen regning, må heretter søke om lignende behandling i Norge. Dette fordi de færreste har råd til både reise, opphold og behandling selv. Inntil nå har man altså kunnet få behandlingsutgiftene refundert i Norge.

Vi vet at det ikke er kapasitet i helsevesenet her i landet til å ta hånd om alle disse menneskene. Dermed vil landets helsekøer bli enda lengre. Det vil gi   lengre sykmeldingsperioder og flere som faller ut av arbeidslivet. Faktisk også flere som etter hvert vil trenge omfattende pleie og omsorg på grunn av manglende kontinuitet i behandlingstilbudet, og det blir kommunenes ansvar.

I dag er det ikke kapasitet i norsk helsevesen til å gi kronikerne den behandling de må ha. Mange har derfor valgt å reise til utlandet for egen regning. Vi oppfordrer helsemyndighetene om ikke å frata oss den muligheten.

Svein Dåvøy, forbundsleder i Norsk Revmatikerforbund

Fastlegen har ansvaret!

Leserbrev som stod på trykk i ulike aviser i april 2010:

I dag tar det dessverre ofte altfor lang tid før personer med en revmatisk sykdom får riktig diagnose og behandling. I mellomtiden kan sykdommen ha rukket å utvikle seg. I en fersk representativ publikumsundersøkelse, utført av TNS Gallup, mener nesten annenhver nordmann, 44 prosent, at det er fastlegen som har ansvaret for slike forsinkelser. Det er kun sju prosent som legger skylden på helsepolitikere, og 13 prosent på helsemyndighetene.

Å heve fastlegens kompetanse innen revmatisk sykdom er det viktigste tiltaket for å nå målet om tidlig diagnostisering og behandling av aktuelle personer. Dette er så vel det medisinske fagmiljøet som Norsk Revmatikerforbund (NRF) enig om. Det bør derfor også være vel kjent for landets politikere, da Samhandlingsreformen skal drøftes og vedtas i Stortinget denne våren. Å øke antallet fastleger, slik reformen foreslår, vil i denne sammenhengen ikke automatisk gi bedre helsetjenester.

I årets utgave av den populærvitenskapelige publikasjonen «Revmarapporten», som utgis av Norsk Revmatikerforbund, presenteres blant annet den europeiske rapporten Fit for work. Der framheves det at Norge har en yngre befolkning enn mange andre europeiske land. Dette gjør det mulig å dramatisk redusere kostnader knyttet til muskel- og skjelettskader ved hjelp av riktig behandling til rett tid. Dette vil medvirke til mindre leddskader, noe som betyr at funksjonen i leddene opprettholdes bedre, og at muligheten til å fortsette i arbeid øker. I dag er samfunnets årlige kostnader knyttet til leddgikt alene på ca. 6,2 milliarder kroner. I tillegg kommer alle de andre revmatiske sykdommene som det finnes rundt 200 av.

NRF håper at Stortingets representanter tar ovenstående i betraktning når den nye, store helsereformen nå skal vedtas.

Svein Dåvøy, Forbundsleder, Norsk Revmatikerforbund

Revmatikere blir fratatt behandlingstilbud

NRF har over mange år arbeidet intenst for flere behandlingsplasser for revmatikere i Norge og i varmt klima. Vi mener at vi har fått forståelse fra de politiske myndigheter for våre behov, og har derfor sett fram til en gradvis bedring av situasjonen.

I 2010 har vi likevel registrert at utviklingen går feil vei. Gang på gang opplever vi at gode, veletablerte behandlingstilbud blir lagt ned eller redusert mange steder i landet. Det blir vanskeligere for revmatikere flest å få riktig behandling til riktig tid. Vi får bekymringsmeldinger om at ventelistene har økt hos fysioterapeutene i kommunehelsetjenesten. Behandling i varmtvannsbasseng er redusert ved flere sykehus. Samtidig frykter vi for at det skal bli vanskeligere for de mange tusen som i dag tar sin behandling i utlandet. Vi frykter at vi skal måtte betale mer av behandlingen selv, og et utvalg foreslår at vi ikke lenger skal få skattefradrag for ekstra store sykdomsutgifter.

For revmatikere som ikke får tilgang til behandling i tide, blir tilstanden raskt forverret – noe som i neste omgang medfører redusert livskvalitet, større sykefravær og flere uføre. Hvordan kan slikt skje i vårt velstående land?

Det ser ut til at vi revmatikere faller mellom alle stoler som finnes. Finansieringen av fysioterapitjenesten er lagt om fra 2010. Det har medført at en rekke sykehus som hittil har tilbudt fysioterapibehandling til revmatikere, ikke gjør det i samme grad som før. Resultatet er at flere tusen revmatikere umiddelbart mistet helt nødvendig behandling for å kunne opprettholde funksjonsevnen.  Vi har fått signaler om at den reduksjonen i bassengbehandlingen i sykehus som har skjedd i 2010, bare er en begynnelse. Vi frykter at det fra neste år kan bli slutt ved alle sykehusene. Ved Haugesund Sanitetsforenings Revmatismesykehus er det fra sommeren 2010  besluttet å stenge en fysikalsk avdeling som har betjent ca 1000 pasienter.

Fysikalsk behandling har blitt en kasteball mellom statens helseforetak og kommunene, og vi revmatikere blir de skadelidende. Regjeringen snakker så fint om samhandling mellom sykehus og kommunehelsetjenesten, men for oss finnes det ingen sammenheng mellom regjeringens ord og regjeringens handling. Tvert imot introduserer myndighetene stadig nye finansieringsordninger som ødelegger det som allerede er bygget opp av positiv samhandling mellom nivåene i helsesektoren. Forstå det den som kan!

For oss brukere er det ikke viktig hvilket organ som gir tjenestene, bare tjenestene er gode og kommer til riktig tid uten unødig belastning for de som skal motta tjenestene. Som borgere av dette landet har også vi med kroniske sykdommer krav på hjelp ved sykdom. Vi ønsker en helseminister som er mer opptatt av gode løsninger enn å prøve å forklare oss hvorfor reduserte tilbud egentlig er til vårt beste.

Helseforetakene følger opp politikernes retorikk med å vise til samhandlingsreformen, som tilsier at det er primærhelsetjenesten som skal ta seg av disse oppgavene.  Men samhandlingsreformen skal tre i kraft tidligst i 2012. Kommunene har heller ikke fått ekstra penger til å overta denne typen behandling. Hvor er det blitt av pengene i statsbudsjettet som skulle gå til gruppebehandling i sykehusbassengene? Hvordan kan det ha seg at heleforetakene beholder pengene, men fraskriver seg plikten til å behandle oss?

Mens våre politikere diskuterer hvor godt helsevesenet vårt skal virke en gang i framtiden, river de med vitende og vilje ned det vesle vi har av fysikalske behandlingstilbud. Jeg tillater meg en litt fri sitering av gamle Karl Marx: Revmatikere i alle kommuner, foren dere! Protester mot myndighetenes nedskjæring av behandlings­tilbudet!

Svein Dåvøy
forbundsleder

Regjeringen skjønner ikke hva de gjør

Et forslag i statsbudsjettet vil få alvorlige og uante konsekvenser for revmatikere. Det er foreslått å kutte ut tilskuddet som fysioterapeutene på poliklinikkene får for hver pasient de behandler. Dette tilskuddet blir blant annet benyttet til å dekke nødvendig behandling i varmtvannsbasseng for kronikere. Dagens tilskudd fra folketrygden gis direkte til det enkelte sykehus som driver slike basseng. Regjeringen går i statsbudsjettets helsedel inn for at pengene fra neste år skal inngå i rammen til de regionale helseforetakenes basisbevilgninger for 2010. Helseforetakene har dermed mulighet til å bruke pengene som de vil. Som kjent nedprioriterer helseforetakene de kronisk syke. Det viser de lange ventelistene for å komme til behandling. Revmatikerforbundet frykter at all behandling og trening i basseng på sykehus med fysioterapeut, utraderes med et pennestrøk.

Vi revmatikere må stå på hele livet igjennom med forebyggende trening og behandling for å bevare egen helse og motvirke og redusere skader i muskler og skjelett. I den forbindelse er jevnlig trening og behandling i varmtvannsbasseng avgjørende for å holde seg oppegående.

I regjeringens samhandlingsreform er forebyggingsperspektivet stert vektlagt. Nå fjernes tilskudd til forebyggende behandling i varmtvannsbasseng. Denne omleggingen er et skritt i gal retning.

I forrige uke annonserte statsministeren at han ønsket å redusere sykefraværet. Hvordan kan det da ha seg at regjeringen i denne uken fastholder et finansieringsopplegg som åpenbart må medføre mange flere sykmeldte og uføre? Det burde være åpenbart for alle at denne omleggingen kommer til å koste samfunnet svært mye i form av større sykdomsfravær, flere i uførhet og større sykehus- og pleiekostnader.

Det er for meg helt ulogisk at sykehusene, som er opprettet for å hjelpe syke folk, ikke lenger skal kunne gi treningstilbud i vann for trengende kronisk syke. Hva blir konsekvensene? Jo, av erfaring vet vi at de som ikke lenger får delta i forebyggende behandling varmtvann, i neste omgang vil få økte helsemessige problemer. Det vil i sin tur måtte medføre at flere kronisk syke skyves ut av arbeid og aktivt liv. Med andre ord: NAV blir som vanlig den som må ta støyten for et helsevesen som ikke fungerer for store grupper av kronisk syke.

Det må være tillatt å spørre: Hvor korttenkt og usosial går det an å være? Hvorfor frata revmatikerne det vesle de har å klamre seg til for å bevare den funksjonsevnen de har til rest?

Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund

Svineinfluensafrykt påvirker viktig behandlingstilbud

Behandlingstilbud for revmatikere avlyst på grunn av frykt for svineinfluensa. Revmatikerforbundet krever erstatning for tapt behandling i utlandet

Over 800 kronisk syke har nettopp fått avlyst sin innvilgede og planlagte behandling i utlandet pga myndighetenes frykt for smitte av svineinfluensaen. Over 600 av disse er revmatiske barn og voksne som skulle reise til Reuma-Sol i Spania, Igalo i Monte Negro og Balcova i Tyrkia og få sårt tiltrengt behandling.

Disse menneskene er valgt ut til å få denne behandlingen blant mange søkere fordi de har et ekstra behov for et slikt opphold for å opprettholde egen helse. Behovet og etterspørselen for slik behandling er svært stor.  Under halvparten av søkerne får et slikt tilbud. Mange har ventet lenge på å få et slikt helsebringende oppholdet. De løper nå en stor risiko for å få dårligere helse når de ikke får behandlingen de trenger. Dette kan føre til at arbeidsfunksjon og mestringsevne blir varig redusert. For noen av de som skulle reise er det greit å vente et halvt år på å få ny tur når svineinfluensafaren er over. Men med et begrenset antall slike behandlingsreiser hvert år vil en eventuell erstatningsreise for disse gå utover tilbudet til andre neste år.

I avisene kan vi lese at Rikshospitalet (som administrerer ordningen med behandling i utlandet) anslår å få en kostnad 25 millioner på de avlyste turene. Denne kostnaden får staten i tillegg til de andre utgiftene ved svineinfluensa. Et avlyst behandlingsopphold vil også for noen føre til større behov for sykemelding, noe som kunne vært forebygget med en behandlingsreise.

Hva vil Regjeringen gjøre for å bøte på de akutte problemene disse pasientene uforskyldt er kommet opp i? Foreløpig har vi ikke hørt noe fra våre myndigheter.

Norsk Revmatikerforbund krever at Helse- og omsorgsdepartementet sørger for behandling i Norge for de som har umiddelbare behov eller aller helst at regjeringen bidrar med ekstra bevilgning av midler slik at de som mister tilbudet om sårt tiltrengt behandling får det når faren er over.