Vi trenger flere revmatologstillinger i Norge

Det er generelt akseptert at det er bedre å forebygge sykdom enn å reparere skader i ettertid. Dette utsagnet gjelder i aller høyeste grad for revmatiske sykdommer som vanligvis  kommer snikende over tid.

Forskere innen revmatologi påpeker at det er viktig å komme tidlig til behandling for å unngå varige skader. For barn er det ekstremt viktig. Her er det snakk om dager fra symptomer til undersøkelse.  Likevel ser og hører vi utallige historier om at folk går i årevis med problemer uten å få komme til en spesialist i revmatologi. Fastleger kvir seg for å henvise til spesialist fordi de vet at det er liten kapasitet. De prøver gjerne å unngå å belaste revmatologene unødig. En del revmatologer gir på sin side signaler om at de får henvist altfor mange som viser seg ikke å ha en revmatisk sykdom.

Så kan man spørre: Hva er verst? At en revmatolog bruker en halvtime på en person som muligens kan ha en begynnende revmatisk sykdom – eller skal vi heller risikere at folk  i årevis kan bli gående i uvisse med store smerter, bli sykmeldt og til slutt ufør? Når personen til slutt kommer til revmatologen er meldingen at ”du har en revmatisk sykdom som angriper leddene, men dessverre kom du for seint til undersøkelse.  Leddet er allerede ødelagt. Nå er det kun en eventuell operasjon som kan hjelpe”.

Det at folk med livsvarige sykdommer ikke får behandling i tide, medfører at de må leve med skadene resten av livet. Når vi vet at nye undersøkelsesmetoder og mye mer effektiv behandling kan bidra til å redusere skaden kraftig – og kanskje til og med hindre framtidige skader, er det ille for den enkelte ikke å få hjelp mens det ennå er tid.  Samfunnsøkonomisk er det direkte forkastelig ikke å endre på dette når mulighetene er der.  Det er uansvarlig politikk å unnlate å gripe inn.

For å få en endring av denne uverdige situasjonen, trenger vi flere revmatologer.

Det er nemlig ikke lenger mangel på interesse for fagfeltet. Mange unge leger spesialiserer seg i revmatologi, men det er ikke nok stillinger til at de kan videreutvikle seg innen faget. Dette må det bli en endring på.

Norsk Revmatologisk Forening har analysert hva som skal til for å kunnerette opp misforholdet og skape balanse mellom behandlingskapasitet og behov: Kun 30 ekstra stillinger i hele landet! Dette bør Norge kunne investere slik at de 3000-4000 nye tilfellene av revmatiske sykdomsutbrudd hvert år skal kunne tas hånd om så tidlig at vi kan unngå alle unødvendige skader pga de lange ventetidene for kyndig behandling.

Det tar tid å bygge opp spesialistkompetanse. Det må finnes erfarne leger som kan veilede unge. Derfor må vi komme i gang umiddelbart med å legge til rette for ut større kapasitet innen diagnostisering og behandling i revmatologi.

 

Kjære Anne Grethe Strøm-Erichsen!

Du må umiddelbart se til at de regionale helseforetakene etablerer flere stillinger innen revmatologi. Det vil hele samfunnet tjene stort på at du gjør.

Empowermentseminar – Få maksimal utnyttelse av egen kapasitet

Gjesteblogg av Joachim Sagen -BURG sekretær og en ung/voksen revmatiker

 

Fra å ha en frisk kropp og hatt ambisjoner om høy utdannelse, god jobb og en aktiv fritid kan man falle dypt ned i en tilværelse som kronisk syk. Man må kanskje endre på ambisjoner og mål. De nye målene trenger ikke være mindre ambisiøse eller ha lavere prestisje, de må kanskje bare justeres litt. Det å ha noe utfordrene og interessant å holde på med kombinert med et trygt og sosialt nettverk kan faktisk ta fokus vekk fra sykdom om stress. For at det skal finne sted prosesser der man ”får” muligheten til merbestemmelse og medbestemmelse i eget liv er det helt avgjørende at det også foregår indre prosesser der en selv setter seg i stand til å ta kontroll over egen hverdag, men det er ikke bare lett! Det å få en sykdom kan oppleves som vanskelig, men det å akseptere at man har en sykdom er verre! For å kunne gjøre noe med sin egen situasjon er det essensielt at man først akseptere sitt nye utgangspunkt.

I motsetning til å sitte maktesløs og vente på at en ”løsning” skal komme fra de profesjonelle, vil empowerment handle om å sette seg selv i stand til å bli en aktiv deltager i eget liv. I dette ligger gjenerobringen av egne krefter for maksimal utnyttelse av egen kapasitet. På denne måten man da kan nå målene man har satt seg.

En som har tatt saken i egne hender og klart og på nytt å utnytte sin kapasitet er Polfarer Marit Figenchou.

Fra å ha hatt sentrale lederstillinger i næringslivet var fallet dypt ned til en tilværelse som kronisk syk. Etter at diagnosene inntraff, satte hun seg nye mål, høye mål – og hun nådde dem alle: I perioden 2002 – 2010 besteg hun fem av syv Seven Summits (som er de høyeste toppene på hvert av de syv kontinentene), og i desember 2010 nådde hun Sydpolen. Det jeg lurer på er hvordan hun kunne gå hver dag ute i kulden i fire uker uten å vite at hun kunne legge seg i en god varm seng om kvelden…!? Marit sier likevel at det er andre ting i livet som har krevd langt mer mot og innsats, og som hun har langt større grunn til å være stolt av. Nemlig det å innse at man er syk og ha viljen og motivasjonen til å gjøre det beste ut av situasjonen. I foredragene forteller hun om hvordan det var å bli organisasjonssjef i eget liv. Hun har svettet mye i motbakkene og for å komme til toppene og for å oppnå ny utsikt…. det kan alle gjøre!

Delta på seminar med Polfarer Marit Figenchou og den jungianske psykoterapauten Monica Etterlbruck, onsdag 28. mars på Rica Bygdøy Alle fra klokken 18:00 – 21:00. Du kan lese mer om dette bl.a. på facebook.

Marit har sin egen nettside heltsykt.no

 

Fibromyalgi – en revmatisk sykdom som ignoreres i det norske helsevesenet?

I NRF opplever vi at fibromyalgi ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor av mange leger. Legene synes å være sterkt splittet i synet på sykdommen. Jeg har hørt fastleger som uttaler at fibromyalgi ikke er noen sykdom – eller at det bare er innbilning eller psykiske problemer. Jeg har også hørt revmatologer som sier at det ikke er noen revmatisk sykdom. Dette til tross for at fibromyalgi i henhold til Verdens helseorganisasjon (WHO) er en revmatisk sykdom.

Hele 5% av Norges befolkning har fibromyalgi. De fortjener å bli møtt av et helsevesen som tar dem på alvor. Det synes som om fibromyalgi ikke er ønsket på mange revmatologiske avdelinger. Dette fører til at en stor gruppe med en vanskelig og smertefull revmatisk sykdom, ikke får den behandlingen de har behov for. Den måten pasienter med fibromyalgi blir møtt i det norske helsevesenet, medfører en maktesløshet som bare forsterker problemene for denne gruppen.

I en evalueringsrapport fra Sintef, som ble lagt fram den 7. desember, sies det enda en gang at behandling i varmt klima gir større effekt og at effekten varer lengre sammenlignet med behandling i Norge. I tillegg er det billigere.

En overlege ved Statens Behandlingsreiser har tidligere undersøkt og dokumentert at nettopp fibromyalgipasienter har god nytte av behandling i varmt klima. Det er i overensstemmelse med de uttalelsene vi i Revmatikerforbundet hører fra fibromyalgipasienter som har fått behandling i varmt klima. Det er derfor NRFs mening at antall plasser må utvides betydelig – slik at også denne fibromyalgigruppen kan dra nytte av denne helsefremmende behandlingen. 

Når behandlingsplassene i tillegg koster mindre enn behandlingsopphold i Norge, kan vel ikke Helse– og omsorgsdepartementet mene at det er for dyrt å sende denne gruppen på klimabehandling?

Syk, sterk, stolt, sexy!

Lege ble pasient. Det er på tide å male et annet bilde av de langtidssyke enn det vi har sett i samfunnsdebatten hittil.

 

Maria Gjerpe er utdannet lege fra UiO, blogger med prosjektmidler fra Fritt Ord: mariasmetode.no, fast blogger for Tidsskriftet for Den Norske Legeforening. Twitter: @mariasmetode

Besøk Maria Gjerpes blogg: mariasmetode.no.

Stigmatisering av langtidssyke gjør folk sykere og dermed i mindre stand til arbeidsdeltagelse. Det er synd og sløseri. Forskning viser at 78000 uføre i Norge gjerne vil jobbe. Dette utgjør et samfunnsøkonomisk gjørmehull som vi må opp av. Et likeverdig partnerskap og følelse av samfunnstilhørighet er deler av redningsstauet.

En av dem

Våren 2009 gikk jeg selv i løpet av kort tid fra rollen «lege» til «pasient». Ting jeg bare hadde et teoretisk forhold til tidligere ble nå realiteter. Fra å være legen, fagpersonen, ha oversikt og kontroll, fra å være en aktiv deltager i samfunnet gikk jeg til å bli et «sykdomscase». Med sykdomscase-stemplet blir mange utsatt for andres synsing og føler seg truffet og angrepet. Jeg er en av dem.

Det er besynderlig at noen mener at det ligger en gevinst for meg å skulle velge å være syk, når livsgrunnlaget mitt ble 290 000 kroner fremfor 1 million.

Kanskje tror dere som nå er friske at det å bli syk over lang tid er noe som ikke kan skje dere? Kan hende tror dere at dette bare er noe som skjer andre – at det er noe spesielt med dem som blir langtidssyke eller kanskje til og med uføre? Det ser ut til at debatten styres av dette altfor enkle: du er din egen lykkes smed, din egen helbreder, og om du ikke er noe særlig tess er det din egen feil og vi er ikke så veldig interessert i deg. Det er ikke der vi skal være, er det vel? Jeg vil at det skal være greit å gjenkjennes som syke, men likevel stolte og sterke mennesker. For å si det med i ungdommen; jeg vil at temaer rundt syke skal være greit og «sexy» å snakke om.

Når lyset slukkes

Jeg holder foredrag om legerollen, uvitenhet, kunnskap, kommunikasjon og om langtidssyke for ulike grupper, deriblant helsepersonell. Stort sett ler vi sammen, er undrende eller får noen aha-opplevelser. Når jeg ber tilhørerne om å forestille seg selv som «langtidssyk» ser det derimot ut til at hjernen kortslutter et øyeblikk. Det synes som om denne situasjonen er umulig å forestille seg. Og det er den kanskje? Til den dagen du selv, eller en av dine aller nærmeste, trenger velferdssystemets hjelp.

Langtidssyke og sannheter

Når debatten stort sett dreier seg om å stigmatisere, latterliggjøre, usynliggjøre og mistenkeliggjøre syke mennesker, er det vanskelig å finne løsninger. Jeg savner en mer løsningsorientert og bredere debatt. Jeg skulle ønske arbeidsgiverne kom på banen og deltok i debatten. Rekk opp hånden den som vil ansette et menneske med nedsatt arbeidsevne! Muligheten for bedre samarbeid og behandling er viktig, men også lettere tilgjengeliggjøring av arbeidsmarkedet for dem som kan og vil jobbe.

Vi som er syke over lengre tid, lever ikke i et vakuum. Vi trenger støtte og bidrag fra andre i prosessen det er å bli sterkest og friskest mulig. Langtidssyke kan trigge svært ulike følelser og tanker hos de rundt seg. Mange har behov for å kategorisere og dytte de syke inn i en av tre bokser:

A. Du er lat eller unnasluntrer. Du er på ferie og egentlig ikke syk.

B. Du er ikke annet enn din sykdom eller din diagnose. For slikt får en raskt et «offerstempel» og kan risikere å bli sett på kun som en eneste stor, syk klump.

C. Du er en helt som kravler deg på beina, tross alle odds, og mot alle vinder, du er et forbilde alle skal leve opp til. En helt – og slikt vil gamle Norge ha!

Ingenting av dette er sannheten med stor S. Selvsagt ikke. Rigide konstruksjoner av denne typen er sjelden det. Sannheten er langt mer sammensatt. Sannheten er ofte at det ikke synes utenpå at en ikke er funksjonsfrisk. Sannheten er at mange kan jobbe og ønsker det – om de får reelle muligheter, og helsen blir tatt hensyn til. Sannheten er at mange syke er hverdagshelter som gjør det de klarer og kan. Sannheten er at hverdagsheltene blir svake av andres fordømmelse og stigmatisering. Hva er det vi først og fremst forbinder med syke mennesker? Skam, sorg, smerte, sorg, savn, skuffelse, svik, sinne, skade, svak? Hvorfor ikke bytte ut hva vi tenker med sterke, stolte og sexy?

Hvem er de «langtidssyke»?

Langtidssyke er en del av samfunnets borgere som for en periode, lengre eller kortere, ikke kan være i arbeid på samme måte som tidligere. De aller fleste er villig til å gjøre mye for å bli friske. Noen trenger litt ekstra tid og ekstra hjelp. Noen blir aldri helt friske igjen. Det er også mange langtidssyke som kan og vil jobbe.

Som oftest er yrke og jobb en viktig del av alle menneskers identitet. Alle vil før eller siden ha behov for velferdssystemets hjelp i en lengre periode. Du også. Sånn er livet og sånn lever vi. Det er deg og det er meg. Ingen blir syke eller friske i et vakuum. Vi mennesker har mennesker rundt oss. Det helt selvsagte er at med støtte i motbakkene, går det lettere. Psyke henger sammen med soma, både hos friske og syke, pasienter og behandlere. Hva om vi hadde møtt de syke med empati og gitt syke følelse av tilhørighet og verdighet? Hva med å inngå likeverdig partnerskap med de syke, der alle parter har ansvar for å lytte og delta? Jeg tror det ville ha vært en bra ting. Kan hende hadde pasientene kunne mobilisere styrke og stolthet, selv når de er syke.

Langtidssyke og samfunn

Avdøde professor i samfunnsmedisin Peter F Hjort sa at «Vi blir stadig flinkere til å behandle sykdommer og stadig dårligere til å behandle syke mennesker». Man kan ikke bare stille en diagnose og så ta vekk sykdommen, selvsagt. Mange av de langtidssyke og mennesker med kroniske sykdommer blir aldri friske nok til å være i arbeid. De må få hjelp til og støtte til å håndtere det nye livet med utfordringene det innebærer. Mange av de syke kan og ønsker være i lønnet arbeid. Her er et likeverdig partnerskap mellom pasienten, arbeidsstedet, Nav og behandlerne viktige. Målet er selvsagt å optimalisere pasientens tilfriskning og eventuelle arbeidsevne. Veien er tillit, samarbeid og forpliktende, gjensidige avtaler, fri fra stigma og fordommer.

Det er viktig å få lov til å være syk når man er det, uten i tillegg å skulle bære på skam og stigma. Det gjør det lettere å bli frisk. Alle er vi sårbare. Alle kan vi rammes av sykdom og ulykker i livet. Når vi står sammen og støtter den som trenger det, er vi ikke bare sterkere selv, vi gjør også den andre sterkere. På den måten kan syke få være hele seg – sterke, stolte og sexy, til beste for samfunnet som helhet.

Når kjendiser får den mystiske sykdommen

Hver gang en kjendis får en revmatisk sykdom eller noe man tror kan være en revmatisk sykdom omtales den som ”en mystisk sykdom.” Vi kunne denne helgen lese om Aylar som har mystiske voksesmerter som man trodde var en revmatisk sykdom og tidlig i sommer om Lady Gaga som har testet positivt for Lupus. Lupus har blant annet blitt kjent som en mystisk sykdom gjennom tv-serien House som jeg har blogget om tidligere. Dette er bare de to nyeste eksemplene på denne typen omtale av revmatiske sykdommer. Jeg kunne nevnt flere.

Så kan man spørre seg om det er en positiv eller negativ omtale av revmatiske sykdommer når de synliggjøres på denne måten. Jeg vil si det er litt begge deler. Det er alltid positivt at det skrives om revmatiske sykdommer i mediene, en av våre jobber er jo synliggjøring av sykdommene og de medfølgende utfordringene. Det er selvsagt ikke positivt at noen får dem, heller ikke kjendiser, men akkurat det viser faktisk hvor utbredt revmatiske sykdommer er. Over 300 000 mennesker har en revmatisk diagnose i Norge og rundt 800 000 har revmatiske plager.

Vi kan også skjønne at noen ser på disse sykdommene som mystiske. Det finnes rundt 200 ulike revmatiske diagnoser, mange av dem svært sjeldne. Svært mange revmatikere sliter med å få en diagnose, noe som er nødvendig for å få tilgang til behandling og lignende, nettopp fordi det er vanskelig å finne konkrete fysiske ”bevis” på sykdommen. Revmatiske sykdommer er kroniske, det vil si langvarige og man blir sjelden frisk av dem. De er også som regel usynlige og synptomene varierer veldig fra dag til dag. Så, det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne at både de som får dem og hører om dem oppfatter det som litt mystisk.

Vil du avmystifisere ditt forhold til revmatiske sykdommer kan du lese både om ulike diagnoser og behandling m.m. på våre nettsider.

Sesilie Halland
Leder marked og informasjon
Norsk Revmatikerforbund

Fastlegen har ansvaret!

Leserbrev som stod på trykk i ulike aviser i april 2010:

I dag tar det dessverre ofte altfor lang tid før personer med en revmatisk sykdom får riktig diagnose og behandling. I mellomtiden kan sykdommen ha rukket å utvikle seg. I en fersk representativ publikumsundersøkelse, utført av TNS Gallup, mener nesten annenhver nordmann, 44 prosent, at det er fastlegen som har ansvaret for slike forsinkelser. Det er kun sju prosent som legger skylden på helsepolitikere, og 13 prosent på helsemyndighetene.

Å heve fastlegens kompetanse innen revmatisk sykdom er det viktigste tiltaket for å nå målet om tidlig diagnostisering og behandling av aktuelle personer. Dette er så vel det medisinske fagmiljøet som Norsk Revmatikerforbund (NRF) enig om. Det bør derfor også være vel kjent for landets politikere, da Samhandlingsreformen skal drøftes og vedtas i Stortinget denne våren. Å øke antallet fastleger, slik reformen foreslår, vil i denne sammenhengen ikke automatisk gi bedre helsetjenester.

I årets utgave av den populærvitenskapelige publikasjonen «Revmarapporten», som utgis av Norsk Revmatikerforbund, presenteres blant annet den europeiske rapporten Fit for work. Der framheves det at Norge har en yngre befolkning enn mange andre europeiske land. Dette gjør det mulig å dramatisk redusere kostnader knyttet til muskel- og skjelettskader ved hjelp av riktig behandling til rett tid. Dette vil medvirke til mindre leddskader, noe som betyr at funksjonen i leddene opprettholdes bedre, og at muligheten til å fortsette i arbeid øker. I dag er samfunnets årlige kostnader knyttet til leddgikt alene på ca. 6,2 milliarder kroner. I tillegg kommer alle de andre revmatiske sykdommene som det finnes rundt 200 av.

NRF håper at Stortingets representanter tar ovenstående i betraktning når den nye, store helsereformen nå skal vedtas.

Svein Dåvøy, Forbundsleder, Norsk Revmatikerforbund

-I finally had a case of lupus, Dr. House

Alle som har fulgt med på serien House på NRK har merket seg at sykdommen lupus stadig blir vurdert i de ulike mystiske medisinske sakene serien tar for seg. Mange med meg har lurt på om noen faktisk ville få denne diagnosen en gang og i sist episode skjedde det altså.

En magiker får hjertestans under et farefullt utbryterstunt. House mistenker at magikeren bløffer om sykdommen sin, men fatter interesse for saken når det oppstår nye komplikasjoner. Det viser seg til slutt at vedkommende altså har lupus.

Systemisk Lupus Erythematosus (SLE), ofte bare kalt lupus, er en kronisk revmatisk sykdom som gjør immunforsvaret overaktivt. Det dannes spesielle antistoffer i blodet som angriper kroppens eget vev i ulike organer. Hyppigst er forekomsten i hud, ledd, nyrer, hjerte, blod, og hjerne. Ti ganger så mange kvinner som menn rammes, og de fleste får sykdommen i alderen 15 til 45 år. Du kan lese mer om lupus her.

Den stadige omtalen av diagnosen i House har bidratt til bedre kjenneskap til lupus og forhåpentligvis skapt bedre kunnskap om sykdommen. Lupus Foundation of America omtalte episoden da den gikk i USA for en tid tilbake. ”Television shows, such as House M.D., can help millions of viewers to learn about medical conditions. While lupus had always been excluded, information about the disease was being provided to a wide audience, causing many to learn more about it,” uttaler organisasjonen.

Norsk Revmatikerforbund har mange medlemmer med lupus og har egne diagnosegrupper for personer med denne sykdommen.

”Den kasteløse”

India har et system med ulike kaster. Den kasten de er født inn i, tilhører de gjennom hele livet. Men det fins noen som ikke tilhører noen kaste: De er kasteløse. De er nederst på samfunnsstigen, de har få eller ingen rettigheter – og de kan derfor behandles vilkårlig, og dårlig, av alle de andre i samfunnet.

Hva har så denne innledningen med revmatisme å gjøre? Jo, det er til enhver tid et stort antall mennesker med smerter i muskler og/eller skjelett i Norge som opplever å være ”kasteløse”. En revmatisk sykdom starter ofte med diffuse, uforklarlige smerter. Hos noen få kommer smertene mer som en eksplosjon (sjokk nr. 1). Det første møtet med helsevesenet er som regel med fastlegen. Skal jeg bedømme ut fra de beretningene jeg har fått høre fra mange revmatikere, kan legens tilbakemelding ofte være en av disse fire (sjokk nr. 2):
1. La det skure-varianten: ”Jeg kan ikke se at det er noe galt på prøvene.” Dermed er det ikke noe mer jeg kan gjøre.
2. Den vitenskapelige varianten: ”Det er ingen dokumentasjon om at noe er galt.” Ergo er du frisk.
3. Den vanligste feildiagnose-varianten: ”Når jeg ikke kan finne noe på prøvene, kan det være noe psykisk. Jeg skal skrive ut noen beroligende piller”.
4. Den trøstende varianten: ”Gå hjem, slapp av og ta noen dager i sengen, så går det nok over, skal du se”.

Revmatikerne opplever ofte legens atferd slik:
1. Legen lytter ikke
2. Legen tror ikke på meg
3. Legen har ikke innsikt i revmatiske sykdommer

Uansett årsak er resultatet at mange revmatikere går i fem, ti, kanskje femten år med store smerter, nattevåk og problemer i arbeid og familie uten å finne ut hva som feiler dem – en tilstand som kan medføre permanente skader både kroppslig og psykisk. Slik sett kan de få rett de legene som snakker om psyken. Hvis en person må leve med smerter i år etter år, er det ikke underlig om det kommer psykiske reaksjoner.

På et eller annet tidspunkt blir en kanskje henvist til en spesialist i revmatologi. Endelig blir det hjelp å få, tenker man. Men hva skjer? Jo, da skal man på nytt vente i lange tider (sjokk nr. 3). Enkelte må vente i flere år. Stadig større plager og skader pådras. Sykmelding, utfasing fra arbeidslivet og ufrivillig uførepensjon kan bli resultatet.

Når man så slipper til hos revmatologen, og får fastsatt hva som egentlig er årsaken, oppleves det som å motta en stor gave. Arbeidet med å forebygge og motvirke de uheldige utslagene av sykdommen kan begynne. Men for noen er det blitt for seint. De har fått varige skader. Det er ingen vei tilbake.

Diagnosen som ble trukket tilbake
I løpet av de seineste årene har en del revmatikere fått et nytt sjokk. De har opplevd å bli fratatt diagnosen. Vi får melding om at dette ofte gjelder de med Bekhterevs sykdom. Med diagnosen følger adgang til behandling og veiledning samt fysioterapi, medisiner og behandlingsopphold i varmt klima, ofte med forbedret livskvalitet og økt arbeids- og funksjonsevne som resultat.

Så kan en spørre: Er det så dramatisk å bli fratatt diagnosen da? Ja, det er svært dramatisk for den det gjelder. I vårt helseregime blir de nemlig samtidig fratatt alle de ekstra behandlingsrettighetene som er så viktige for oss revmatikere. Men plagene i muskler og skjelett forsvinner ikke, de blir heller mer smertefulle nå. I en slik situasjon burde pasienten få hjelp til å finne ut hva som virkelig er galt, slik at medisin og behandling kan tilpasses den ”riktige” eller nye diagnosen. Vi skal huske at en revmatiker har lidd svært mye før smertene avleirer seg i leddene. Det er en ekstra belastning å ikke bli trodd eller tatt på alvor av de som er satt til å hjelpe oss. Hvorfor skal noen pasienter måtte oppleve at enkelte leger ser ut til å ha som oppgave å fortelle pasientene hvilke diagnoser de ikke har, i stedet for å hjelpe folk med de sykdommene de har? En revmatiker sa det slik: ”Alle dørene til det norske helsevesenet ble plutselig lukket”. Man opplever å bli kastet ut av varmen, og er igjen fullstendig overlatt til seg selv. Man er på ny blitt kasteløs!

Altfor mange kjenner seg igjen i ovenstående beskrivelse. Den behandlingen disse revmatikere blir utsatt for, er uverdig det norske velferdssamfunnet.

Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund