Empowermentseminar – Få maksimal utnyttelse av egen kapasitet

Gjesteblogg av Joachim Sagen -BURG sekretær og en ung/voksen revmatiker

 

Fra å ha en frisk kropp og hatt ambisjoner om høy utdannelse, god jobb og en aktiv fritid kan man falle dypt ned i en tilværelse som kronisk syk. Man må kanskje endre på ambisjoner og mål. De nye målene trenger ikke være mindre ambisiøse eller ha lavere prestisje, de må kanskje bare justeres litt. Det å ha noe utfordrene og interessant å holde på med kombinert med et trygt og sosialt nettverk kan faktisk ta fokus vekk fra sykdom om stress. For at det skal finne sted prosesser der man ”får” muligheten til merbestemmelse og medbestemmelse i eget liv er det helt avgjørende at det også foregår indre prosesser der en selv setter seg i stand til å ta kontroll over egen hverdag, men det er ikke bare lett! Det å få en sykdom kan oppleves som vanskelig, men det å akseptere at man har en sykdom er verre! For å kunne gjøre noe med sin egen situasjon er det essensielt at man først akseptere sitt nye utgangspunkt.

I motsetning til å sitte maktesløs og vente på at en ”løsning” skal komme fra de profesjonelle, vil empowerment handle om å sette seg selv i stand til å bli en aktiv deltager i eget liv. I dette ligger gjenerobringen av egne krefter for maksimal utnyttelse av egen kapasitet. På denne måten man da kan nå målene man har satt seg.

En som har tatt saken i egne hender og klart og på nytt å utnytte sin kapasitet er Polfarer Marit Figenchou.

Fra å ha hatt sentrale lederstillinger i næringslivet var fallet dypt ned til en tilværelse som kronisk syk. Etter at diagnosene inntraff, satte hun seg nye mål, høye mål – og hun nådde dem alle: I perioden 2002 – 2010 besteg hun fem av syv Seven Summits (som er de høyeste toppene på hvert av de syv kontinentene), og i desember 2010 nådde hun Sydpolen. Det jeg lurer på er hvordan hun kunne gå hver dag ute i kulden i fire uker uten å vite at hun kunne legge seg i en god varm seng om kvelden…!? Marit sier likevel at det er andre ting i livet som har krevd langt mer mot og innsats, og som hun har langt større grunn til å være stolt av. Nemlig det å innse at man er syk og ha viljen og motivasjonen til å gjøre det beste ut av situasjonen. I foredragene forteller hun om hvordan det var å bli organisasjonssjef i eget liv. Hun har svettet mye i motbakkene og for å komme til toppene og for å oppnå ny utsikt…. det kan alle gjøre!

Delta på seminar med Polfarer Marit Figenchou og den jungianske psykoterapauten Monica Etterlbruck, onsdag 28. mars på Rica Bygdøy Alle fra klokken 18:00 – 21:00. Du kan lese mer om dette bl.a. på facebook.

Marit har sin egen nettside heltsykt.no

 

Den norske kandidaten til Steneprisen 2012

”Min måte å overvinne utfordringene det er å leve med revmatisme eller muskel- og skjelettsykdom.”

av Lisbeth van Bergen

Sykdom er en åndelig disiplin! Kort sagt, ikke sant? Og om du nå tror at jeg vil vikle meg inn i en intrikat analyse og oppklarende religiøs utredning? Nei det akter jeg ikke.
Det er bare dette: Sykdom er en åndelig disiplin.

Leddgikt er en smertefull tilstand! Ikke tro på noen måte at jeg synes noe annet. Det er en sviende, verkende, energitappende og svært ondskapsfull tilstand. For ikke å snakke om alle operasjonene, og all treningen etterpå. Og i tilegg alle forklaringene til alle menneskene som spør: Hva gjør du, jobber du?
-Ja, jeg jobber.
Jeg jobber med min åndelige, smertefulle disiplin. Og det er jeg som er sjefen.

Noen dager er jobben enkel, arbeidsoppgavene er lette å løse, og sjefen er svært fornøyd.  Andre dager filtrer timene seg sammen, jeg finner ikke flyt i arbeidsoppgavene, og det kan ende med et smell på slutten av dagen. Men sjefen min er uansett fornøyd, sliten ja, men fornøyd.

Hvordan kan dette være?
Jo: sjefen min, altså meg selv, driver med inkluderende arbeidsliv. Ikke for det, vi krangler av og til, har ulike synspunkter, ønsker forskjellige løsningen på arbeidsoppgavene, ser ikke alltid det samme målet.  Men vi ender nesten alltid opp med å bli enige om akkurat dette:
(vel og merke etter flere runder med imøtekommende og løsningsorientert kommunikasjon, det må man jo ha i en moderne bedrift).

Altså akkurat dette:
Aksept!

Nå vil du vel si,
-Javel og hva så?

Jeg vil aldri fortelle deg hvordan du skal løse dine utfordringer, eller mestre ditt liv. Det har jeg ikke mandat til å gjøre. Jeg kjenner ikke dine tanker, eller føler din smerte, eller vet om hvordan dine dager er. Jeg kan bare ane det.

Men for meg har aksept vært koden som måtte knekkes. Og jeg knakk den!
Okey, jeg skal innrømme at det var en lang vei dit. Som å gå i sirup i motvind, eller som en fremmed som ikke ville forlate huset mitt frivillig, eller som en fiende som måtte bekjempes, med alle midler.

Denne fienden hadde mange ansikter:
Kunnskapsløshet var en av dem. Så jeg måtte lære, måtte vite hva disse bokstavene RA stod for.
Sorg hadde et begredelig ansikt, og var et utfordrende møte. Så jeg måtte møte ham med noe annet, noe uforløst inne i meg.
Frykt er ikke et anbefalt bekjentskap, men det var dette møtet som sterkest utløste behovet for å finne koden.

Så jeg startet min egen bedrift. Drevet av en energi jeg ikke ante jeg hadde. Ikke den energien som får deg til å hoppe opp av sengen en solfylt morgen. Nei, drivkraften min hette kunnskapsløshet, sorg og frykt.
Så jeg leste, satte meg inn i diagnosen, oppdaterte meg på forskning, lærte meg navnene på medisiner, konfronterte fastlegen min, møtte revmatologen min.
Jeg sa:- Jeg er klar

Jeg sa farvel til mine kolleger, la jobben min på hattehyllen, lot tankene strekke seg til fjelltoppene, hvilte drømmene mine i skogbrynet, lot håpet mitt ligge sammen med fiskestangen ved elvebredden.
Men jeg sa: -Dette er ikke farvel

Så var det denne forbaskede frykten da! Hva gjør man når redsel og panikk driver tankene dit du ikke ønsker? Ja, jeg var redd. Redd for det voldsomme og akutte sykdomsangrepet på kroppen min, redd for medisiner og bivirkninger, redd for alle operasjonene, redd for å miste menneskene i mitt liv, for hva kunne vel jeg bidra med nå?
Og jeg sa:-Jeg føler meg maktesløs

Men jeg takker frykten. For da den hadde herjet med meg lenge nok, våknet jeg opp!
Det sies at frykt er det motsatte av kjærlighet. Og nå forventer du vel kanskje at jeg skal si at kjærligheten kom inn i mitt liv? Ja det gjorde den også, men det er en annen historie.
Det som skjedde var:
-Aksept! Jeg er syk!

Jeg la ned alle våpen. Sluttet å stritte imot, sluttet å krige, stoppet opp! Trakk pusten, pustet ut…. og begynte å leve.
Jeg kan ikke definere for deg hva aksept er. Men for meg ble det en gjennomgripende opplevelse. Noe inni meg endret seg, og jeg sa farvel til frykten. Det kom ikke over dagen, men det kom sakte og sikkert inn i livet mitt. Jeg ser i dag rundt meg og vet at livet mitt er mer enn leddgikten, at menneskene i livet mitt er der fremdeles. Jeg behøver ikke vise mitt verd ved å yte noe hele tiden, det er nok at jeg ER.
Jeg vet i dag at det finnes kunnskapsrike mennesker der ute som vil mitt beste, ortopeder og kirurger som har bidratt til at livet mitt har fått ny kraft. Og at sykehusene er fulle av mennesker med mye omsorg og kjærlighet.

Og med all den erkjennelsen kom også min egen kraft tilsyne. Min sykdom har gjort meg til et bedre menneske, punktum. Om andre synes det er mer usikkert. Men min egen oppfattelse av meg selv er slik. Jeg føler meg som et helere menneske med leddgikt, enn hva jeg var før den kom uinvitert inn i livet mitt. I dag er vi sammen i min bedrift, et inkluderende arbeidsliv på godt og vondt. Vi har våre konfrontasjoner, og våre absolutte uenigheter, men vi er sammen under samme tak og har fred i huset. Vi driver åndelig disiplin.

Fibromyalgi – en revmatisk sykdom som ignoreres i det norske helsevesenet?

I NRF opplever vi at fibromyalgi ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor av mange leger. Legene synes å være sterkt splittet i synet på sykdommen. Jeg har hørt fastleger som uttaler at fibromyalgi ikke er noen sykdom – eller at det bare er innbilning eller psykiske problemer. Jeg har også hørt revmatologer som sier at det ikke er noen revmatisk sykdom. Dette til tross for at fibromyalgi i henhold til Verdens helseorganisasjon (WHO) er en revmatisk sykdom.

Hele 5% av Norges befolkning har fibromyalgi. De fortjener å bli møtt av et helsevesen som tar dem på alvor. Det synes som om fibromyalgi ikke er ønsket på mange revmatologiske avdelinger. Dette fører til at en stor gruppe med en vanskelig og smertefull revmatisk sykdom, ikke får den behandlingen de har behov for. Den måten pasienter med fibromyalgi blir møtt i det norske helsevesenet, medfører en maktesløshet som bare forsterker problemene for denne gruppen.

I en evalueringsrapport fra Sintef, som ble lagt fram den 7. desember, sies det enda en gang at behandling i varmt klima gir større effekt og at effekten varer lengre sammenlignet med behandling i Norge. I tillegg er det billigere.

En overlege ved Statens Behandlingsreiser har tidligere undersøkt og dokumentert at nettopp fibromyalgipasienter har god nytte av behandling i varmt klima. Det er i overensstemmelse med de uttalelsene vi i Revmatikerforbundet hører fra fibromyalgipasienter som har fått behandling i varmt klima. Det er derfor NRFs mening at antall plasser må utvides betydelig – slik at også denne fibromyalgigruppen kan dra nytte av denne helsefremmende behandlingen. 

Når behandlingsplassene i tillegg koster mindre enn behandlingsopphold i Norge, kan vel ikke Helse– og omsorgsdepartementet mene at det er for dyrt å sende denne gruppen på klimabehandling?

Sykefraværet øker fortsatt, hva skjer nå?

Nye tall fra NAV viser at sykefraværet i Norge er stadig økende. Mennesker med muskel- og skjelettplager, herunder revmatiske sykdommer, er fortsatt den største gruppen. I Nord-Trøndelag skyldes hele 46,5 % av sykefraværet muskel- og skjelettplager.

Muskel- og skjelettsykdommer er årsak til en tredjedel av all arbeidsuførhet og sykefravær i Norge, og koster det norske samfunnet 21 milliarder kroner i året. Dette kan vi lese i rapporten ”Fit for work” som blir lansert i løpet av høsten.

Kvinners sykefravær har økt med 36 prosent de siste 20 årene. Dette er et alarmerende tall som både viser at kvinner utsettes for store belastninger i arbeidslivet og at likestillingen ikke har kommet langt nok, dette ifølge Adressavisa. Vi i Revmatikerforbundet er dessverre ikke overrasket. Det er flest kvinner som har en revmatisk sykdom og tiltakene både når det gjelder behandling rehabilitering, og tilrettelegging i arbeidslivet er altfor dårlige for denne gruppen.

Kjønndiskusjonen har fått mye av fokuset etter at nye tall kom fra NAV. Den er selvsagt interessant, men dette handler om mye mer enn det. Vi spør – når skal staten ta ansvar? Tiltak er igangsatt på mange områder. Vi kan nevne ”Raskere tilbake” og ikke minst tiltakene gjennom IA avtalen. Men likevel øker sykefraværet fremfor at det reduseres! Det skulle tilsi at nye tiltak må igangsettes og det raskest mulig. Kan et av verdens beste land å bo i leve med så høye sykefraværstall?

”Den kasteløse”

India har et system med ulike kaster. Den kasten de er født inn i, tilhører de gjennom hele livet. Men det fins noen som ikke tilhører noen kaste: De er kasteløse. De er nederst på samfunnsstigen, de har få eller ingen rettigheter – og de kan derfor behandles vilkårlig, og dårlig, av alle de andre i samfunnet.

Hva har så denne innledningen med revmatisme å gjøre? Jo, det er til enhver tid et stort antall mennesker med smerter i muskler og/eller skjelett i Norge som opplever å være ”kasteløse”. En revmatisk sykdom starter ofte med diffuse, uforklarlige smerter. Hos noen få kommer smertene mer som en eksplosjon (sjokk nr. 1). Det første møtet med helsevesenet er som regel med fastlegen. Skal jeg bedømme ut fra de beretningene jeg har fått høre fra mange revmatikere, kan legens tilbakemelding ofte være en av disse fire (sjokk nr. 2):
1. La det skure-varianten: ”Jeg kan ikke se at det er noe galt på prøvene.” Dermed er det ikke noe mer jeg kan gjøre.
2. Den vitenskapelige varianten: ”Det er ingen dokumentasjon om at noe er galt.” Ergo er du frisk.
3. Den vanligste feildiagnose-varianten: ”Når jeg ikke kan finne noe på prøvene, kan det være noe psykisk. Jeg skal skrive ut noen beroligende piller”.
4. Den trøstende varianten: ”Gå hjem, slapp av og ta noen dager i sengen, så går det nok over, skal du se”.

Revmatikerne opplever ofte legens atferd slik:
1. Legen lytter ikke
2. Legen tror ikke på meg
3. Legen har ikke innsikt i revmatiske sykdommer

Uansett årsak er resultatet at mange revmatikere går i fem, ti, kanskje femten år med store smerter, nattevåk og problemer i arbeid og familie uten å finne ut hva som feiler dem – en tilstand som kan medføre permanente skader både kroppslig og psykisk. Slik sett kan de få rett de legene som snakker om psyken. Hvis en person må leve med smerter i år etter år, er det ikke underlig om det kommer psykiske reaksjoner.

På et eller annet tidspunkt blir en kanskje henvist til en spesialist i revmatologi. Endelig blir det hjelp å få, tenker man. Men hva skjer? Jo, da skal man på nytt vente i lange tider (sjokk nr. 3). Enkelte må vente i flere år. Stadig større plager og skader pådras. Sykmelding, utfasing fra arbeidslivet og ufrivillig uførepensjon kan bli resultatet.

Når man så slipper til hos revmatologen, og får fastsatt hva som egentlig er årsaken, oppleves det som å motta en stor gave. Arbeidet med å forebygge og motvirke de uheldige utslagene av sykdommen kan begynne. Men for noen er det blitt for seint. De har fått varige skader. Det er ingen vei tilbake.

Diagnosen som ble trukket tilbake
I løpet av de seineste årene har en del revmatikere fått et nytt sjokk. De har opplevd å bli fratatt diagnosen. Vi får melding om at dette ofte gjelder de med Bekhterevs sykdom. Med diagnosen følger adgang til behandling og veiledning samt fysioterapi, medisiner og behandlingsopphold i varmt klima, ofte med forbedret livskvalitet og økt arbeids- og funksjonsevne som resultat.

Så kan en spørre: Er det så dramatisk å bli fratatt diagnosen da? Ja, det er svært dramatisk for den det gjelder. I vårt helseregime blir de nemlig samtidig fratatt alle de ekstra behandlingsrettighetene som er så viktige for oss revmatikere. Men plagene i muskler og skjelett forsvinner ikke, de blir heller mer smertefulle nå. I en slik situasjon burde pasienten få hjelp til å finne ut hva som virkelig er galt, slik at medisin og behandling kan tilpasses den ”riktige” eller nye diagnosen. Vi skal huske at en revmatiker har lidd svært mye før smertene avleirer seg i leddene. Det er en ekstra belastning å ikke bli trodd eller tatt på alvor av de som er satt til å hjelpe oss. Hvorfor skal noen pasienter måtte oppleve at enkelte leger ser ut til å ha som oppgave å fortelle pasientene hvilke diagnoser de ikke har, i stedet for å hjelpe folk med de sykdommene de har? En revmatiker sa det slik: ”Alle dørene til det norske helsevesenet ble plutselig lukket”. Man opplever å bli kastet ut av varmen, og er igjen fullstendig overlatt til seg selv. Man er på ny blitt kasteløs!

Altfor mange kjenner seg igjen i ovenstående beskrivelse. Den behandlingen disse revmatikere blir utsatt for, er uverdig det norske velferdssamfunnet.

Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund

Samhandlingsreformen også for mennesker med muskel- og skjelettplager?

Regjeringen vil, gjennom samhandlingsreformen sikre en framtidig helse- og omsorgstjeneste som både svarer på pasientens behov for koordinerte tjenester og de store samfunnsøkonomiske utfordringer. Vi i Norsk Revmatikerforbund er glade for reformen og ser fram til bedre samhandling, men undres samtidig over om alle grupper har fått lik prioritet i den kommende reformen.

I Norge er det 300 000 revmatikere og 800 000 med muskel- og skjelettlidelser. Hvert år koster ryggsmerter og revmatiske lidelser det norske samfunnet svimlende 21 milliarder kroner. Med dette som bakgrunn, er investering i denne gruppens helse virkelig god helseøkonomi. Likevel finner vi forsvinnende lite om muskel- og skjelettplager i den framlagte stortingsmeldingen og revmatikere er ikke nevnt med ett ord. Norsk Revmatikerforbund som arbeider for alle med revmatisk sykdom og muskel- og skjelettplager er svært bekymret over dette.

Rus, psykiatri og diabetes har fått stor plass i reformen, noe som absolutt er på sin plass. Forebygging er nøkkelordet både for disse gruppene og ellers i reformen. Forebygging er avgjørende for å hindre utvikling av muskel- og skjelettplager og satsning på forebyggingstiltak for denne gruppen vil på sikt føre til enorme økonomiske innsparinger for samfunnet. – Hvordan kan vi da nærmest være utelatt i denne reformen som skal være løsningen på fremtidens samfunnsøkonomiske utfordringer?

For de som allerede har fått en revmatisk sykdom er tidlig diagnose, riktig medisinering til riktig tid og samhandling i helsevesenet det viktigste for å hindre store samfunnsmessige kostnader og ikke minst lidelser for enkeltindividet. Norsk Revmatikerforbund er glade for at regjeringen ser behovet for økt koordinering og samhandling for kronisk syke, dette vil være avgjørende for mange revmatikere sitt daglige liv og muligheten til å stå i arbeid og samtidig minske dagens ventelisteproblematikk. Samtidig krever tidlig diagnose både høyere kompetanse hos fastlegene og styrkning av revmatologien. Hvor finner vi svaret på det i reformen?

- Samhandling er stikkordet, vi samhandler gjerne med helseministeren for å finne gode løsninger slik at alle grupper blir inkludert i den kommende reformen!

Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund