– Flere må på Rehab!

11.03.13

Jan GrundSmak på ordet rehabilitering. Hva slags assosiasjoner får du?

Den helsevitenskapelige betydningen handler om å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet etter sykdom eller skade. Ja, rett og slett å kunne delta i hverdagen på så lik linje som mulig med ditt tidligere friske og raske selv. Det bør være mulig å få til.

Kultur på helsa løs?

I de senere år har jeg jobbet mye med kulturpolitikk. På nært hold har jeg sett at det blir gjennomført målrettede tiltak og tilført vesentlige ressurser med utgangspunkt i det såkalte kulturløftet. De rødgrønne presenterte dette løftet allerede høsten 2004 der de forpliktet seg til at kulturbudsjettet innen 2014 skulle utgjøre 1 % av statsbudsjettet om de vant valget i 2005. Resultatet er at statlige bevilgninger til kultur er økt med 4,9 milliarder kroner i perioden 2005 til 2013, og er nå på 0,96 % av statsbudsjettet.

På kulturfeltet har regjeringen levert som lovet i Soria-­Moria-erklæringen. På rehabiliteringsfeltet har den slett ikke levert. Vi er langt unna ”løftene” fra regjeringserklæringen i 2005 om at ”Alle som trenger rehabilitering og opptrening skal få det”. Vi minner også om Helse- og omsorgskomiteens enstemmige uttalelse i 2006: ”Komiteen mener at habilitering og rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet. En slik satsing vil bidra til bedre livskvalitet og større grad av selvstendighet for pasientene, samtidig som behovet for omsorgstjenester kan reduseres”.

En viktig oppgave er å få de politiske partiene til å prioritere dette. Derfor har representanter fra de store politiske partiene og aktive samfunnsdebattanter henvendt seg til ledelsen i de politiske partiene med oppfordring om at partiene prioriterer å gjennomføre et rehabiliteringsløft. Revmatikerforbundet kanaliserer arbeidet gjennom brukerorganisasjonenes rehabiliteringskampanje, som FFO starter i disse dager.

Luftige visjoner og brutte løfter

Rehabiliteringsfeltet preges av luftige visjoner og brutte løfter. Riksrevisjonen har dokumentert at ventetiden på rehabiliteringsplass, fysioterapi og ergoterapi har økt, behandlingstilbudet er for dårlig dimensjonert, og det er behov for større kapasitet innen rehabilitering – både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Ser vi på tiltak som er spesielt viktig for mennesker med revmatisme, er det eksempelvis uheldig at tilskudd til varmtvannsbasseng ved sykehusene er blitt dårlige, og at mange sykehus har for få revmatologstillinger.

Mellom to stoler

Det er flere årsaker til at rehabilitering ikke får nok oppmerksomhet. Det er et fagfelt som faller mellom spesialisthelsetjenestens blålysmedisin og kommunenes eldreomsorg. Rehabiliteringspasienter får ikke samme oppmerksomhet som dramatiske akuttinnleggelser og omsorgstrengende pleiepasienter. Rehabilitering krever innsats fra mange aktører innen helse-, sosial- og arbeidsetaten. Grensene for ansvar er uklare, og feltet mangler en ”tydelig” administrativ aktør med ansvar for å gjennomføre rehabiliteringsambisjonene. Det er behov for en klarere nasjonal strategi. Mange skylder på at samhandlingsreformen har skapt problemer fordi pasienter nå blir skrevet ut for raskt. Og ja, det er utvilsomt utfordringer knyttet til samhandlingsreformen, og til hvordan vi i praksis får til godt samspill mellom nasjonale og lokale aktører og mellom den lokale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. En nasjonal strategi kan synliggjøre hvilke krav som må stilles til de ulike aktørene for at alle som trenger det, får tilbud om målrettede tiltak.

Lær av kulturpolitikken – gjennomfør rehabiliteringsløftet

Misforstå meg ikke. Kulturløftet gjennomføres ikke på bekostning av rehabilitering. Snarere er det et gyllent eksempel til etterfølgelse. Vi har dessverre ikke god nok statistikk over hele rehabiliteringsfeltet, men materialet fra Statistisk sentralbyrå viser at mellom 1,3 % og 1,9 % av de totale helseutgiftene går til rehabilitering. Et mål kan være å øke denne andelen til 2,5 eller 3 %. En annen mulighet er å øke rehabiliteringssatsingen til en prosentdel av statsbudsjettet. Slik jeg tolker tallene, utgjør rehabilitering nå omkring 0,42 % av budsjettet.

Tripp Trapp

En mulighet er derfor å binde politikken til en tiårig opptrappingsplan (som med kulturløftet) slik at rehabilitering i 2022 skal tilføres 1 % av statsbudsjettet. Ved å velge et 10-årsperspektiv kan en opptrapping på flere milliarder kroner skje med kvalitet og baseres på godt faglig grunnlag.

Til høsten er det stortingsvalg. Nå er det først og fremst viktig å drive aktivt påvirkningsarbeid overfor de politiske partiene, før de holder landsmøter. Målet er å få et rehabiliteringsløft inn på det enkelte partiprogram. Erfaringer fra kultursektoren viser hvor lurt det kan være å knytte strategi og planarbeid til konkrete tall som budsjettprioriteringer kan styres etter.

Jan Grund, Styreleder i Norsk Revmatikerforbund


Rehabiliteringsfeltet trenger en opptrappingsplan

15.02.13

BildeAv Jan Grund, forbundsleder i Norsk Revmatikerforbund

Interessen for helsepolitikk er stor, for helsetjeneste og helsepolitikk angår oss alle. Innfallsvinklene er mange – pasientenes situasjon, medisinsk og helsefaglig utvikling, helseprofesjonenes rolle, ledelse av kunnskapsorganisasjoner, hensynet til den allmenne offentlighet, offentlig økonomi og norske distrikter, krav om reformer og betingelser for at reformer skal virke. Selv har jeg i de siste 30 åra sett helsepolitikken ovenfra, på hvordan myndighetene gjennom ulike typer virkemidler – lover og forskrifter, finansieringsordninger og budsjettvedtak, utarbeiding av  handlingsplaner, lederskolering og på andre måter prøver å realisere politiske mål.

Jeg har sett en helsepolitisk historie preget av prøving og feiling og vakling for å håndtere kompliserte avveininger. Hovedbildet de siste 30 åra er omfattende reformer som sykehusreformen og samhandlingsreformen, som ofte har avløst hverandre før de har fått tid til å virke. Selv har jeg belyst dette gjennom bøker som Helseplan for 1980 åra, Helsepolitikk – effektivisering, spill eller utvikling og  Sykehusledelse og helsepolitikk – Dilemmaenes tyranni.

Nå blir jeg som nyvalgt forbundsleder i Revmatikerforbundet selv en aktør, som i hovedsak vil se helsepolitikken fra pasientenes situasjon. – Hvordan skal du, som har argumentert for klare prioriteringer og effektiv ressursbruk, klare overgangen til å stå i spissen for å mobilisere for revmatikerne, som jo er en pasientgruppe? Slike spørsmål har jeg fått etter at min nye rolle som forbundsleder ble kjent. Mitt svar er at det gleder jeg meg til.  Vi lever heldigvis i et land hvor det er tverrpolitisk enighet om at det offentlige skal ha et stort ansvar for å tilby helsetjenester som har høy kvalitet, og som skal være tilgjengelige for oss alle når vi blir syke. Det er viktig at alle pasientgrupper har organisasjoner som Revmatikerforbundet, som arbeider mål­bevisst for å bedre ”sine” medlemmers interesser. Dette krever både at forbundet støtter opp om arbeidet med å utvikle nye behandlingsformer i revmatologien, og at det jobbes systematisk med hvordan en ved hjelp av tidlig diagnostisering, riktig og målrettet behandling kan forebygge en skadelig utvikling.

Men farene lurer. Vi har gjennom de senere års reformer opplevd et svekket rehabiliteringstilbud til revmatikerne. Ventetider og ventelister er blitt for lange, og det er i etterkant av sykehus- og samhandlingsreformen behov for et politisk initiativ til å lage en forpliktende opptrappingsplan for å styrke rehabiliteringsfeltets plass i norsk helsevesen. Det har til nå falt mellom blålysmedisinen i spesialist­helsetjenesten og kommunenes eldreomsorg.

Sett fra våre gruppers side er det spesielt fibromyalgi og artrose som har fått muligheten for rehabiliteringsopphold i opptreningsinstitusjoner sterkt redusert. Samhandlingsreformen legger nemlig opp til at de skal ha tilbud i kommunen, og derfor er det viktig å få utarbeidet konkrete innsatsplaner for hvordan man skal håndtere disse gruppenes behov. I en nasjonal opptrappingsplan må en skissere planer og strategier for hvordan de ulike delene av rehabiliteringsfeltet bør styrkes. Å få arbeidet med en slik forpliktende handlingsplan inn i regjeringserklæringen for den regjering som tiltrer høsten 2013, er en viktig grunn til at jeg har tatt på meg rollen som styreleder i Revmatikerforbundet. Jeg har en oppfordring til dere alle: Snakk med dine egne stortingskandidater om betydningen av å gjøre rehabilitering til det neste store satsingsområdet for helsevesenet, og oppfordre dem til å støtte arbeidet med å lage en nasjonal plan og et nasjonalt løft.


Om kosthold og kronisk sykdom

12.02.13

Gjesteblogg av Anna Tostrup Worsley:

 Bilde
Jeg er en av de heldige som har hatt veldig god effekt av kostholdsomlegging. Jeg blir ikke helt frisk, men med glutenfri middelhavsinspirert mat er jeg mye mindre syk enn jeg var på det verste – og jeg kan bruke mye mindre og mindre sterke medisiner.

Det er ingen hemmelighet at kosthold har vært veldig viktig for meg i å mestre leddgikten min.  Jeg skrev om det i boka Kronisk og prater om det til alle som er interessert. Etter å ha blitt forespeilet et liv på cellegift og kortison, med gradvis utbytting av ødelagte ledd, var gleden enorm da leddgikten faktisk responderte på denne kostholdomleggingen.

Så det er bakgrunnen til at jeg poserer med en ananas i VG+ i går!

«La din mat være din medisin og din medisin være din mat» sa Hippokrates, legevitenskapens far, en gang for sånn ca 2400 år sia.

Det virker så logisk, ikkesant, at det man spiser påvirker helsa?

Allikevel opplever jeg at det er utrolig liten fokus på kosthold og egne initiativ for folk som lever med kronisk sykdom – i forhold til hvor mye fokus det er på piller, sprøyter og operasjoner. 

Da jeg lette etter et kosthold som kunne hjelpe meg med leddgikten ble jeg overlesset av gode og mindre gode råd fra alle hold og kanter. Det kjentes som å begi seg ut i en jungel uten kart eller kompass, uansett hvilken vei jeg valgte var det vanskelige valg og uklare begrunnelser. Jeg hørte om folk som hadde kurert blodkreft med vegankost, leddgikt var da bare en «piece of cake»!!? Man måtte «omstille kroppen» ved å faste – jeg spiste ingenting men var fortsatt like syk etterpå, spise tangtilskudd fra en spesiell og skjelden sort japans sjøalge, bare drikke lunkent vann, bare steinaldermat, eller bare økologisk og basedannende mat…

Ja. Det sier seg selv at man kan bli helt sprø mens man leter etter sin mirakelkur – eller sin «gyldne nøkkel til friskhet». Til slutt sitter du i sofaen med pizza og sjokolade og er DRITLEI av alle «gode råd» om kosthold du bare MÅ prøve. Jeg prøvde ALT og ingenting fungerte, til slutt hadde jeg bare en generell følelse av å være mislykka. Som ikke klarte å kurere min egen leddgikt liksom… Men så slo jeg ut på den allergitesten mot gluten. Og leste en svært saklig artikkel om hvordan gluten og melkeintoleranse kunne provosere auto-immune sykdommer.

Det handlet ikke om noen mirakelkur, men et hverdagskosthold som kunne hjelpe meg å redusere symptomer.

Forskning på mat og kronisk sykdom er ikke spesielt prestisjefullt. Det er ikke så lønnsomme patenter på sunt kosthold. Det betyr at den enkelte pasient i stor grad er overgitt til seg selv og en svært tvilsom informasjonsinnsamling på internett og via tilfeldige bekjente. Kanskje man orker å prøve 5-10 ulike kostholdsomlegginger, men hvis ingen av dem gir ønsket effekt er det stor risk for at man slutter å prøve.

Tenk om vi kunne støttet bedre opp om kosthold som del av behandling ved kronisk eller langvarig sykdom? Hvordan kan vi få det til, rent praktisk??


Hei, velkommen til oss! Jeg heter Tone og er generalsekretær i Norsk Revmatikerforbund

21.11.12

Hva skjer i Norsk Revmatikerforbund? Da vil jeg svare at hos oss skjer det alltid noe. Våre 36.000 medlemmer og tillitsvalgte sørger for det, sammen med oss som jobber her.

Det er slik vi ønsker at denne medlemsorganisasjonen skal være. Norsk Revmatikerforbund skal bevege seg framover- alltid!  Det er medlemmene våre som sørger for at vi blir bedre. Det er medlemmene som vet hvor skoen trykker, som vet hva som er best for dem, og som kan si noe om hva de trenger for å beholde livskvalitet og beholde arbeidsførhet.

Vi som jobber i NRF er medlemmenes forlengede, profesjonelle arm.  Vi jobber til det beste for alle de menneskene i Norge som har en revmatisk sykdom eller plager i muskler, ledd og bindevev.

Vi har hørt det før: Å være i en situasjon der man sliter med symptomer på ett eller annet. Kanskje fastlegen din har tatt mange prøver og fått diffuse eller ingen svar? Det er en situasjon du ikke er alene om å være i. Det er slik mange revmatiske sykdommer er, de utvikler seg ofte slik. Vi sier ofte at revmatiske sykdommer er usynlige. Det har ikke alltid vært slik, og det er fortsatt ikke slik for alle, dessverre. Det er også en stor er utfordring å ha en ”usynlig” sykdom.  I opplevelsen av en svingende formkurve, der det kan være både smerter og trøtthet, er det vanskelig å forklare at nettopp dagen i dag er slik – når dagen i går var nesten superbra. Aller mest vil man slå seg på brystet og si: Vil bli frisk!

Norsk Revmatikerforbund ønsker å være en moderne møteplass for medlemmene der man både kan utvikle egen kompetanse om sin situasjon, og også bidra til at andre får mer kompetanse og flere handlingalternativer for å bedre sin hverdag. Vi jobber for å fremme at viktige interessepolitiske saker blir hørt og gjennomført av utførende myndigheter. Dette kan være alt fra bygging og tilgang til varmtvannsbassenger der du bor, til å utvide tilgang av fysioterapeuter og revmatologer, til at kommunen der du bor skal ivareta nettopp din individuelle oppfølgingsplan for behandling, tilrettelegging og trening. Vi jobber målrettet, og vår siste seier var at regjeringen lot vær å kutte 25 millioner til Statens behandlingsreiser! Slike saker gjør oss til en organisasjon som myndigheter lytter til, og vi blir en viktig samfunnsaktør som taler saken til alle revmatikere og personer med muskel-  og skjelett plager.

Og igjen – det er viktig å bevege seg fremover – verden og våre rammebetingelser endrer seg til stadig. Mitt livsmotto er ”sannhet er ferskvare!” – og da må vi alltid være åpen for endringer og ny kunnskap. Det gjelder både interessepolitikk, nye arenaer  å møtes på, ny forskning, ny erfaringsbasert kompetanse, nye medisiner og ikke minst våre medlemmers behov for ulike tiltak i ulike livsfaser.

Gjennom et medlemskap i Norsk Revmatikerforbund kan du være med og påvirke helsetilbudet du selv er avhengig av og bidra til en viktig samfunnsutvikling både lokalt og nasjonalt.  Du velger selv hvor aktiv du vil være som medlem.  Kanskje vil du kun være aktiv på Facebook og underskriftskampanjer – uansett er det viktig at nettopp din stemme, din erfaringskompetanse blir sett og hørt. Vil du gjøre mer har vi kurser, likemannstjenester, interessepolitiskarbeide, tillitsverv, ulike tema møter og mye annet som du kan være med i og både få påfyll og selv bidra. Sammen er vi sterke og har gjennomslagskraft!  Nok en gang; Velkommen til Norsk Revmatikerforbund, du gjør oss til en attraktiv og viktig samfunnsaktør!

Meld deg inn i dag!

Meld deg inn elektronisk eller kontakt oss på post@revmatiker.no tlf. 22 54 76 00.


De vil ikke ”leke” med oss

01.11.12

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013 å kutte 25 millioner i bevilgningen til Statens behandlingsreiser. Det blir  en reduksjon på en av fire plasser. Det kom som et sjokk på oss i NRF. Over flere år har vi argumentert for en dobling av antall plasser, og vi har lagt fram bevis på at det er en helsemessig svært god og billig løsning.

Statens behandlingsreiser startet allerede i 1976, og behandlingen ble en suksess for oss revmatikere fra første stund. Allerede da visste man av erfaring at varmt klima hadde svært god effekt på en del sykdommer. Etter en grundig kvalitetsvurdering av ulike behandlingsinstitusjoner ble Igalo i Montenegro valgt. Seinere har flere kommet til, blant annet Balcova i Tyrkia og vår eget Reuma-Sol i Spania. Gjennom 36 år har tusener av kronisk syke nordmenn fått økt sin livskvalitet og hjelp til å takle hverdagen her hjemme. Vi har hørt utallige utsagn om mindre smerter, at de kan bevege seg lettere, at livskvaliteten er bedre, og at de fortsatt kan delta i arbeidslivet grunnet behandlingen i varmt klima.

I nyere tid har forskning påvist at behandling for våre grupper gir bedre effekt som varer lenger enn ved de beste behandlingsinstitusjonene i Norge. I tillegg er det billigere for staten å kjøpe plasser i utlandet, vi tenger ikke å bli svingdørspasienter i et overbelastet norsk helsevesen. Utlandsbehandling fører heller ikke til inflasjon i Norge, som finansministeren er så redd for.

Søkermassen hvert år er omtrent det dobbelte av de som får plass, og dessverre er det bare noen få sykdommer som får delta. NRF har år etter år bedt om at flere revmatikere skal få tilbud om behandling i varmt klima. Det er påvist at mange flere diagnoser enn de som får delta i dag, har god nytte av denne typen behandling. Vi vet at dette vil være en god investering i bedre helse for mange flere kronisk syke – og dermed god økonomi for Norge som helhet.

Dette har vi fortalt Regjeringen, ikke bare en gang, men gang på gang. Men hva gjør de? Jo, de velger å skjære ned på tilbudet med den begrunnelse at vi har fått mer behandling med biologisk medisin i Norge! Hvor er logikken? Hvor er lovnadene fra Soria Moria om at alle skal få rehabilitering? Hvor er satsingen på forebygging av skade og redusert helse? Hva ble det av statsminister Stoltenbergs utsagn i 2009, da han besøkte Reuma–Sol, om å bevilge mer penger til slik behandling som NRF driver der? Var det bare for å vinne valget og så glemme hva han sa? Revmatikerne har i sannhet god grunn til å føle at denne regjeringen driver ap med oss.

Dette er en sak som engasjerer svært mange av medlemmene. I frivillig arbeid er det behov for folk som brenner for saker de tror på, og er fantastisk å oppleve det trøkket som er nå, til å skrive til statsminister og helseminister samt innspill i media. Slikt engasjement er selve grunnen til at NRF er til. Nå er det virkelig behov for å protestere. Det har vi gjort mange ganger før i NRF. Vi kan klare det igjen.

Budsjettforslaget er en stor strek i vårt systematiske arbeid for best mulig livskvalitet for våre medlemsgrupper både når det gjelder behandling i kommuner, i sykehus og spesialistinstitusjoner i Norge og utenlands. På forbundskontoret arbeider vi på spreng med å vurdere konsekvensene av budsjettforslaget, og hvordan vi best kan argumentere overfor Stortinget, som nå er den instansen som skal avgjøre det hele. Problemet at Regjeringen har stortingsflertallet bak seg, og at det skal stort mot til for en stortingsrepresentant fra regjeringspartiene å gå i mot sin egen regjering.

Som kjent skal jeg gå av som forbundsleder på landsmøtet i Trondheim. Jeg benytter anledningen til å takke for den tiden jeg har fått være tillitsvalgt i forbundet, og ønsker dere alt godt i fortsettelsen!

 

Svein Dåvøy, Avgått forbundsleder Norsk Revmatikerforbund


Driver Regjeringen ap med de som trenger rehabilitering?

27.09.12

”Alle som tenger rehabilitering, skal få det” lovet regjeringen Stoltenberg i sin Soria Moria-erklæring høsten 2005. Dette var jo som musikk i de kronisk sykes ører. Endelig ville våre behov bli tatt alvorlig!

Hva har så skjedd med rehabiliteringssituasjonen for det norske folk i de sju årene siden Stoltenberg-regjeringen tiltrådte? Dessverre må vi konstatere at mye har gått feil vei:

Spesialistfunksjonene i fysikalsk medisin ved sykehusene er redusert, og de dyktige fysioterapeutene i revmatiske sykdommer spres for alle vinder. Tilskudd til varmtvannbassengene ved sykehusene, der revmatikerne fikk viktig fysikalsk behandling og opplæring, ble med et pennestrøk tatt bort i budsjettbehandlingen høsten 2009. Etter kraftige protester fra NRF ble effekten justert noe, men vedtaket om omlegging står ved lag.

Svært mange av oss har ekstra stor gevinst av behandling og rehabilitering i varmt klima. Her fikk ble det nylig innført en omlegging som medførte nye problemer for oss. Alle som reiser på behandling i utlandet, må nå legge ut av egen lomme først – og i ettertid få refusjon fra HELFO. I NRF får vi melding fra medlemmer som forteller at de har ventet nærmere et halvt år på refusjonen. Dette medfører at de som ikke har penger til å ”forskottere” den norske stat, må avstå fra  behandling og rehabilitering i utlandet! Myndighetene har i tillegg satt en stopper for å få refusjon for slik behandling i land utenfor EU (eks. Montenegro og Tyrkia).

De regionale helseforetakene (RHF) er av helse- og omsorgsdepartementet pålagt å kjøpe rehabiliteringsplasser fra de private institusjonene i samme omfang som før. Problemet er bare at i de regionale inntakskontorene sitter det noen mennesker som avslår svært mange søknader fra folk med revmatiske sykdommer. NRF-medlemmer, som tidligere har fått et rehabiliteringsopphold per år i institusjon, forteller at det nå får brev fra RHF-enes inntakskontor om at vedkommende ikke trenger / er berettiget til rehabilitering! Hvordan kan inntakskontorene tillate seg å underkjenne fastlegens vurdering av behovet uten noen gang å ha hatt kontakt med pasienten? Riksrevisjonen har etter grundige undersøkelse fastslått at antall rehabiliteringsplasser i Norge er blitt reduser de seinere årene. Dette pågår i full åpenhet uten at helseministeren løfter en finger.

Flere funksjonshemmede ut i arbeid, sier regjeringen. Hvordan skal det gå til når kronisk syke blir fratatt den ene muligheten etter den andre til å holde seg funksjonsfriske? Når revmatisk syke endelig kommer til behandling, har mange i mellomtiden blitt så dårlige at vi verken kan klare jobben – eller ta vare på og forebygge egen helse lenger. Skadene i ledd og muskler har fått gå for langt.  NAV får ekstra mange å ta hånd om pga mangelfull og forsinket behandling.

Å slite med en revmatisk sykdom er en uendelig kamp mot smerter og tilstivning. For å kunne vedlikeholde egen funksjonsevne, trenger mange av oss vedvarende hjelp av fysioterapeut.  I henhold til samhandlingsreformen skal vi nå få denne tjenesten i kommunene. sykehuset. Denne omleggingen har medført at det har blitt enda vanskeligere for kronisk syke å få tilgang til fysioterapeut. Ventetiden er blitt uforsvarlig lang i mange kommuner.

I stedet for å investere i framtidig livskvalitet og helse for hele befolkningen, er dagens politikk ekstremt kortsiktig når det gjelder rehabilitering. Finansministeren sparer noen kroner på dagens statsbudsjett, men den samfunnsøkonomiske konsekvensen av å nedjustere satsingen på rehabilitering kommer til å koste landet dyrt i framtiden.

Vi som sårt trenger til rehabilitering, er blitt salderingspost i statsbudsjettet. Det er et gedigent løftebrudd fra Regjeringen som har skjedd på rehabiliteringsområdet.

NRF har sammen med FFO og andre organisasjoner arbeidet for at rehabilitering skal få den oppmerksomheten feltet så sårt trenger i valgkampen i 2013, slik at nye valgløfter ikke blir stående tomme, men fylles med innhold og gode løsninger som kommer revmatikere og andre med behov for rehabilitering til gode.

Svein Dåvøy, Forbundsleder Norsk Revmatikerforbund


Driver Regjeringen ap med de som trenger rehabilitering?

18.09.12

”Alle som tenger rehabilitering, skal få det” lovet regjeringen Stoltenberg i sin Soria Moria-erklæring høsten 2005. Det var jo som musikk i de kronisk sykes ører. Endelig ble våre behov tatt alvorlig!

Hva har så skjedd med rehabiliteringssituasjonen for det norske folk i de sju årene siden Stoltenberg-regjeringen tiltrådte? Dessverre har mye gått feil vei: Spesialistfunksjonene i fysikalsk medisin ved sykehusene er redusert, og de dyktige fysioterapeutene i revmatiske sykdommer spres for alle vinder. Tilskudd til varmtvannbassengene ved sykehusene, der revmatikerne fikk viktig fysikalsk behandling og opplæring, ble med et pennestrøk tatt bort i budsjettbehandlingen høsten 2009. Etter kraftige protester fra NRF ble effekten justert noe, men vedtaket om omlegging står ved lag.

Svært mange av oss har ekstra stor gevinst av behandling og rehabilitering i varmt klima. En nylig innført en omlegging medførte nye problemer for oss. Alle som reiser på egenbetalt behandling i utlandet, må først legge ut av egen lomme – og i ettertid få refusjon fra HELFO. NRF får i blant melding fra medlemmer som forteller at de har ventet nærmere et halvt år på refusjonen. Det fører til at uten økonomi til å ”forskottere” den norske stat, må man avstå fra behandling og rehabilitering i utlandet.  Myndighetene har i tillegg satt en stopper for å få refusjon i land utenfor EU, eksempelvis i Montenegro og Tyrkia.

De regionale helseforetakene er pålagt å kjøpe rehabiliteringsplasser fra private institusjoner i samme omfang som før. Problemet er bare at i de regionale inntakskontorene sitter det noen mennesker som avslår svært mange søknader fra folk med revmatisk sykdom. NRF-medlemmer, som tidligere fikk et årlig rehabiliteringsopp­hold i institusjon, forteller at de nå får brev fra inntakskontoret om at de ”ikke trenger” eller ”er berettiget til” rehabilitering! Hvordan kan inntakskontorene tillate seg å underkjenne fastlegens vurdering av behovet uten noen gang å ha hatt kontakt med pasienten?

Riksrevisjonen fastslår at antallet rehabiliteringsplasser i Norge er redusert de seinere årene. Det pågår i full åpenhet uten at helseministeren løfter en finger.

Flere funksjonshemmede ut i arbeid, sier regjeringen. Hvordan skal det gå til, når kronisk syke blir fratatt den ene muligheten etter den andre til å holde seg funksjonsfriske? Når revmatisk syke endelig kommer til behandling, har mange i mellomtiden blitt så dårlige at de verken kan klare jobben, eller ta vare på og forebygge egen helse lenger. Skadene i ledd og muskler har fått gå for langt.  NAV får ekstra mange å ta hånd om på grunn av mangelfull og forsinket behandling.

For å kunne vedlikeholde egen funksjonsevne, trenger mange av oss vedvarende hjelp av fysioterapeut. Nå skal flere grupper få rehabilitering i kommunehelsetjenesten, og det fører til at ventetiden blir uforsvarlig lang i mange kommuner. Er kommunene satt i stand til å dekke innbyggernes rehabiliteringsbehov?

I stedet for å investere i framtidig livskvalitet og helse for hele befolkningen, er dagens politikk ekstremt kortsiktig. Finansministeren sparer noen kroner på det årlige statsbudsjettet, men den samfunnsøkonomiske konsekvensen av å nedjustere rehabiliteringsinnsatsen kommer til å koste landet dyrt i framtiden. Vi som sårt trenger til rehabilitering, blir salderingspost. Det har skjedd et gedigent løftebrudd fra regjeringen på dette området.

NRF arbeider sammen med FFO og andre organisasjoner for at rehabilitering skal få den oppmerksomheten feltet så sårt trenger i valgkampen i 2013, slik at nye valgløfter ikke blir stående tomme, men fylles med innhold og gode løsninger som kommer revmatikere og andre med behov for rehabilitering til gode.