Feil medisin fra Stoltenberg

19.11.09

Det synes som om regjeringen Stoltenberg plutselig har oppdaget at den er kommet totalt på etterskudd mht å få ned sykefravær og uføretrygd. Det forundrer meg at sosialøkonomen Stoltenberg ikke for lengst har sett de åpenbare fordelene med helseforebygging og rehabilitering. I stedet vil regjeringen nå å reparere noe som på kort sikt ikke lar seg reparere.

Kommunehelsetjenesten og sykehusene i Norge har i alt for stor grad latt folk med smerter og diffuse plager seile sin egen sjø, uten at de har fått riktig behandling til riktig tid. På denne måten skyves en mengde arbeidstakere inn i sykefravær og ufrivillig uførhet mens de venter på behandling. For mange med kronisk sykdom lar skader seg vanskelig reparere. Dermed har helsevesenets unnlatelsesynder besørget at en mengde mennesker blir overflyttet til et livslangt kundeforhold hos NAV.

De som lider av muskel- og skjelettsykdommer forbruker en tredel av alle sykepenger og all uførepensjon i Norge. Svært mange i denne gruppen hadde ikke behøvd å være en belasting for samfunnet hvis de hadde fått riktig hjelp i tide. Forskere innen revmatologi sier at nøkkelen til suksess ligger i tidlig diagnose og rask og riktig igangsetting av behandling. Problemet er at ventetiden er for lang. Mange steder i Norge må syke vente i flere år før de får komme til revmatolog. I ventetiden risikerer en å bli satt utenfor arbeidslivet for alltid.

Det er ofte NAV som blir stemplet som den skyldige når kronikere blir langtidssykemeldte eller uføretrygdede. Sjelden ser vi at manglene i helsevesenet får skylden.

Landets toppolitikere forventes å skulle bruke samfunnets ressurser på en god måte. Etter min mening gjør de langt fra nok for helseforebygging, noe som gjenspeiler seg i statsbudsjettet. Min påstand er at regjering og Storting må ta en god del av skylden for at så mange revmatikere er så mye sykemeldt. Politikerne er med andre ord de egentlig ansvarlige!

Revmatikerforbundet har over lang tid prøvd å få våre myndigheter til å innse at det kan spares mange milliarder, kanskje titalls milliarder, ved å behandle folk med muskel- og skjelettsykdommer så tidlig at folk ikke får skader for livet.
– Vi foreslår storsatsning på rehabiliteringsplasser for de som allerede har fått problemer.
– Vi ønsker aktivt å vedlikeholde egen helse ved å trene i varmtvannsbasseng.
– Vi trenger mange flere behandlingsplasser i varmt klima.
– Vi må få ned ventetiden for å komme til revmatologisk utredning. Til det trenger vi flere revmatologer.
– Vi trenger allmennleger med bedre kunnskap om revmatiske sykdommer.
– Vi ønsker de nye og svært effektive biologiske medisinene til alle som trenger det.

Dette er rimelige og virkningsfulle måter å holde oss oppegående og i arbeid på. Revmatikerforbundet presenterte alle disse utfordringene for alle Stortingets partier før valget. I tillegg har vi tilskrevet statsministeren og flere statsråder med anmodning om satsing på tidlig behandling og rehabilitering i inn- og utland. Regjeringen har i det framlagte statsbudsjettet ikke funnet plass til noen ekstra penger til alle de proaktive, samfunnsgagnlige tiltak som vi har foreslått.

Statsministeren sier at ”vi må tenke nytt”! De funksjonshemmede og deres organisasjoner har tenkt lenge, tenkt nytt og bidratt med konstruktive innspill. Hva er galt med å lytte til tankene til de som kjenner hvor skoen trykker? Hvorfor kan ikke Norge, som bruker så enorme summer på helse, ha et helsevesen som ivaretar kronisk syke slik at vi unngår lange sykemeldinger og uføretrygd?


Har noen spurt ”de trygdede”?

12.11.09

Det er ingen som ønsker å leve på trygd i arbeidsfør alder. Spør noen av de som har vært nødt til å kaste inn håndkleet. Still spørsmål om hvordan arbeidet ble tilrettelagt for dem da de ble syke, om hvordan de har opplevd arbeidsgiversiden, og videre kampen med NAV.

Noen mener åpenbart at trygden i Norge er altfor god, og at folk derfor blir oppmuntret til å gå over fra arbeid til trygd. Fra mitt ståsted som mangeårig tillitsvalgt i Norsk Revmatikerforbund, virker en slik påstand helt urimelig. De som må gå over til trygd, går som regel drastisk ned i inntekt. I tillegg har de fleste ekstra store utgifter i forbindelse med sykdom, behandling og vedlikehold av egen helse.

Tap av arbeid påviker ikke bare økonomien. Det oppleves som et tap som berører svært mange sider av den sykes og familiens livskvalitet. Det å ikke kunne bidra i samfunnet, det å miste et sosialt nettverk og bli isolert fra det pulserende samfunnet, kan gå på selvrespekten løs. Det kan da ikke være mange som ønsker å pine seg selv på en slik måte? Jeg kjenner ingen! Virkeligheten slik jeg oppfatter den, er at kronisk syke kjemper en daglig kamp for å klare å holde seg i arbeid og vedlikeholde egen helse lengst mulig.

Samfunnsmessig gevinst å satse på å holde folk i arbeid
Den nylig lanserte rapporten Fit for Work fra Work Foundation i England, viser at mennesker med muskel- og skjelettsykdommer har store problemer med å bli værende i arbeid, hovedsakelig fordi de ikke får riktig behandling til riktig tid. Dette vil medføre store reduksjoner i et lands nasjonalprodukt. Dette viser at det er en enorm samfunnsmessig gevinst ved å holde folk i arbeid i stedet for la dem bli skjøvet ut av arbeidslivet. Rapporten viser også at svært mange uføre har ønske om å få komme tilbake i arbeid.

Rapporten forteller oss at muskel- og skjelettsykdommene utgjør en tredjedel av alle uføretilfeller og alle sykefravær i Norge. Ryggsmerter og leddgikt alene koster det norske samfunnet årlig rundt 21 milliarder kroner.

Det er 300.000 mennesker med en revmatisk diagnose i Norge og en av fire nordmenn har en sykdom relatert til muskel- og skjelettsystemet. Det å ikke utnytte ressursene til alle disse, må sies å være en enorm samfunnsmessig sløsing.

Hva kan så gjøres?
De viktigste er å investere i et helsevesen som kan sørge for at folk ikke blir gående og vente til muskler og ledd blir skadet. Rapporten påviser at tidlig diagnose og rask behandling av disse sykdommene kan hindre alvorlige utfall og dermed opprettholde arbeidsførhet gjennom et langt liv. Tenk om norske myndigheter kunne satset noen hundre millioner i å ta bort køene og ventelistene? En slik handling kan spare landet for milliarder i framtidig behandling av skader, ufrivillig utfasing av arbeidslivet og unødvendige pleie- og omsorgstjenester.

Det er også viktig å være oppmerksom på at mange får disse sykdommene i ung alder. Vi snakker mao om et helt liv i eller utenfor arbeid! Rapporten påpeker at Norge har en relativt ung befolkning sammenlignet med Europa forøvrig. En investering i å hindre at dagens ungdom skal lide samme skjebne som forgående generasjoner, vil dermed gi ekstra stor samfunnmessig gevinst i Norge.

Samarbeid i arbeidslivet
Rapporten sier også mye om holdninger i samfunn og arbeidsliv – og konsekvensene av holdningene. Forskerne påpeker at arbeidsgivere, leger og de syke selv bør fokusere langt mer på hvilke oppgaver man kan utføre enn hva man ikke kan gjøre. Man trenger ikke å være 100 % arbeidsfør for å vende tilbake til arbeidet. I Storbritannia har de allerede startet arbeidet med et prosjekt der de fokuserer på det folk kan gjøre i stedet for det som er sykt.

Forskerne foreslår at arbeidsgiverne bør legge forholdene til rette for kreativ jobbtilpasning og større fleksibilitet i arbeidssituasjonen. I de landene som har startet arbeidet med nytenkning i arbeidslivet, har enkelte bedrifter allerede ansatt egne koordinatorer som har som oppgave å hjelpe med å tilpasse arbeidssituasjonen slik at bedriftens menneskelige ressurser kan utnyttes til tross for en kronisk sykdom.

Løsningen er med andre ord et utstrakt samarbeid mellom arbeidsgivere, ansatte, bedriftshelsetjenesten, legene og myndighetene.

Og gevinsten?
Gevinsten vil bli et kvalitetsmessig bedre liv for mange kronisk syke og deres familier, større produksjon og mindre helse- og trygdeutgifter. Dette er god helseøkonomi, god nasjonaløkonomi – og regjeringen kan sove bedre om natten fordi trygdeutgiftene vil øke betydelig mindre enn fryktet. Og forhåpentligvis vil de som nå generaliserer og på mange måter henger ut de trygdede, se at dette er et systemproblem og kanalisere kritikken mot systemet fremfor enkeltpersoner som er på trygd.

Svein Dåvøy
Forbundsleder Norsk Revmatikerforbund


-I finally had a case of lupus, Dr. House

09.11.09

Alle som har fulgt med på serien House på NRK har merket seg at sykdommen lupus stadig blir vurdert i de ulike mystiske medisinske sakene serien tar for seg. Mange med meg har lurt på om noen faktisk ville få denne diagnosen en gang og i sist episode skjedde det altså.

En magiker får hjertestans under et farefullt utbryterstunt. House mistenker at magikeren bløffer om sykdommen sin, men fatter interesse for saken når det oppstår nye komplikasjoner. Det viser seg til slutt at vedkommende altså har lupus.

Systemisk Lupus Erythematosus (SLE), ofte bare kalt lupus, er en kronisk revmatisk sykdom som gjør immunforsvaret overaktivt. Det dannes spesielle antistoffer i blodet som angriper kroppens eget vev i ulike organer. Hyppigst er forekomsten i hud, ledd, nyrer, hjerte, blod, og hjerne. Ti ganger så mange kvinner som menn rammes, og de fleste får sykdommen i alderen 15 til 45 år. Du kan lese mer om lupus her.

Den stadige omtalen av diagnosen i House har bidratt til bedre kjenneskap til lupus og forhåpentligvis skapt bedre kunnskap om sykdommen. Lupus Foundation of America omtalte episoden da den gikk i USA for en tid tilbake. ”Television shows, such as House M.D., can help millions of viewers to learn about medical conditions. While lupus had always been excluded, information about the disease was being provided to a wide audience, causing many to learn more about it,” uttaler organisasjonen.

Norsk Revmatikerforbund har mange medlemmer med lupus og har egne diagnosegrupper for personer med denne sykdommen.