Har noen spurt ”de trygdede”?

Det er ingen som ønsker å leve på trygd i arbeidsfør alder. Spør noen av de som har vært nødt til å kaste inn håndkleet. Still spørsmål om hvordan arbeidet ble tilrettelagt for dem da de ble syke, om hvordan de har opplevd arbeidsgiversiden, og videre kampen med NAV.

Noen mener åpenbart at trygden i Norge er altfor god, og at folk derfor blir oppmuntret til å gå over fra arbeid til trygd. Fra mitt ståsted som mangeårig tillitsvalgt i Norsk Revmatikerforbund, virker en slik påstand helt urimelig. De som må gå over til trygd, går som regel drastisk ned i inntekt. I tillegg har de fleste ekstra store utgifter i forbindelse med sykdom, behandling og vedlikehold av egen helse.

Tap av arbeid påviker ikke bare økonomien. Det oppleves som et tap som berører svært mange sider av den sykes og familiens livskvalitet. Det å ikke kunne bidra i samfunnet, det å miste et sosialt nettverk og bli isolert fra det pulserende samfunnet, kan gå på selvrespekten løs. Det kan da ikke være mange som ønsker å pine seg selv på en slik måte? Jeg kjenner ingen! Virkeligheten slik jeg oppfatter den, er at kronisk syke kjemper en daglig kamp for å klare å holde seg i arbeid og vedlikeholde egen helse lengst mulig.

Samfunnsmessig gevinst å satse på å holde folk i arbeid
Den nylig lanserte rapporten Fit for Work fra Work Foundation i England, viser at mennesker med muskel- og skjelettsykdommer har store problemer med å bli værende i arbeid, hovedsakelig fordi de ikke får riktig behandling til riktig tid. Dette vil medføre store reduksjoner i et lands nasjonalprodukt. Dette viser at det er en enorm samfunnsmessig gevinst ved å holde folk i arbeid i stedet for la dem bli skjøvet ut av arbeidslivet. Rapporten viser også at svært mange uføre har ønske om å få komme tilbake i arbeid.

Rapporten forteller oss at muskel- og skjelettsykdommene utgjør en tredjedel av alle uføretilfeller og alle sykefravær i Norge. Ryggsmerter og leddgikt alene koster det norske samfunnet årlig rundt 21 milliarder kroner.

Det er 300.000 mennesker med en revmatisk diagnose i Norge og en av fire nordmenn har en sykdom relatert til muskel- og skjelettsystemet. Det å ikke utnytte ressursene til alle disse, må sies å være en enorm samfunnsmessig sløsing.

Hva kan så gjøres?
De viktigste er å investere i et helsevesen som kan sørge for at folk ikke blir gående og vente til muskler og ledd blir skadet. Rapporten påviser at tidlig diagnose og rask behandling av disse sykdommene kan hindre alvorlige utfall og dermed opprettholde arbeidsførhet gjennom et langt liv. Tenk om norske myndigheter kunne satset noen hundre millioner i å ta bort køene og ventelistene? En slik handling kan spare landet for milliarder i framtidig behandling av skader, ufrivillig utfasing av arbeidslivet og unødvendige pleie- og omsorgstjenester.

Det er også viktig å være oppmerksom på at mange får disse sykdommene i ung alder. Vi snakker mao om et helt liv i eller utenfor arbeid! Rapporten påpeker at Norge har en relativt ung befolkning sammenlignet med Europa forøvrig. En investering i å hindre at dagens ungdom skal lide samme skjebne som forgående generasjoner, vil dermed gi ekstra stor samfunnmessig gevinst i Norge.

Samarbeid i arbeidslivet
Rapporten sier også mye om holdninger i samfunn og arbeidsliv – og konsekvensene av holdningene. Forskerne påpeker at arbeidsgivere, leger og de syke selv bør fokusere langt mer på hvilke oppgaver man kan utføre enn hva man ikke kan gjøre. Man trenger ikke å være 100 % arbeidsfør for å vende tilbake til arbeidet. I Storbritannia har de allerede startet arbeidet med et prosjekt der de fokuserer på det folk kan gjøre i stedet for det som er sykt.

Forskerne foreslår at arbeidsgiverne bør legge forholdene til rette for kreativ jobbtilpasning og større fleksibilitet i arbeidssituasjonen. I de landene som har startet arbeidet med nytenkning i arbeidslivet, har enkelte bedrifter allerede ansatt egne koordinatorer som har som oppgave å hjelpe med å tilpasse arbeidssituasjonen slik at bedriftens menneskelige ressurser kan utnyttes til tross for en kronisk sykdom.

Løsningen er med andre ord et utstrakt samarbeid mellom arbeidsgivere, ansatte, bedriftshelsetjenesten, legene og myndighetene.

Og gevinsten?
Gevinsten vil bli et kvalitetsmessig bedre liv for mange kronisk syke og deres familier, større produksjon og mindre helse- og trygdeutgifter. Dette er god helseøkonomi, god nasjonaløkonomi – og regjeringen kan sove bedre om natten fordi trygdeutgiftene vil øke betydelig mindre enn fryktet. Og forhåpentligvis vil de som nå generaliserer og på mange måter henger ut de trygdede, se at dette er et systemproblem og kanalisere kritikken mot systemet fremfor enkeltpersoner som er på trygd.

Svein Dåvøy
Forbundsleder Norsk Revmatikerforbund

Advertisements

4 Responses to Har noen spurt ”de trygdede”?

  1. natasha sier:

    som ung revmatiker har jeg desperat forsøkt å holde mig i beveglse med arbeide og en drøm om å kunne klare meg selv, men nå går det ikke lengre etter 2 mer kroniske sykdom diagnoser siste 6 måndene.
    Kampen med NAV, kommune og de rundt en er et helvete, Jeg strever med å ha krefter til å søke på alle de tingene jeg er berettiget til og det er en fulltids job, samtidig går verden videre og huslejen skal betales. Jeg er nødt til å bruke de få dagen i uka jeg fungerer til å jobbe litt med det jeg finner her og der så jeg kanskje klarer husleien, ikke sitte på telefonen og opp hos nav og krangle for å få et liv. Det tar mange månder, noen ganger over et år eller mer å få innvilget hjelp fra nav, hva hvis jeg ikke greier mere fysisk og pskykisk?
    Legene sier jeg må roe ned stress nivået for ikke å bli verre, men det kan jeg jo ikke, ikke før jeg får hjelp og er ferdig med å kjempe kampen.
    Jeg skriver dette her i håp om at noen av de som har laget systemet leser dette, og innser at livet er et helvete for mange av oss syke. I alle fall for de av oss som alldri har hatt muligheten for å bygge opp pensjonspoeng, tygdegoder , hatt en ok betalt jobb å beregne trygden på eller sparepenger.

  2. minne sier:

    Jeg fikk diagnotisert ledgikt for 2 år siden. Da hadde jeg vært sykemeldt ett år, og måtte rett over på rehabilitering. Vil jo gjerne videre, og har selv ønsker som jeg håper skal bli oppfylt.
    For å få dette gjennom må jeg nå ta attføring. Sitter her etter endt kursdag ( arbeidsavklaring) og er nesten på gråten…synes det er så nedverdigene opplegg.
    Tør ikke ta dette opp med NAV, er redd jeg mister støtten.

  3. Svein Dåvøy sier:

    Norsk Revmatikerforbund arbeider kontinuerlig med dette problemet – som dessverre gjelder så utrolig mange mennesker. Forbundet forsøker å få politikere, offentlige myndigheter, helsevesenet, NAV m.m. til å innse at revmatikere i stor grad kan beholde helse og arbeidskraft dersom de kommer tidlig til behandling. Min påstand er at det norske helelsestellet svikter de kronisk syke. Alfor mange kommer først til behandling når skaden er inntrådt, og da må vi jo leve med skaden resten av livet. Dette er hovedårsaken til at mange revmatikere lider i årevis med store smerter, blir kastet ut av arbeidslivet, og havner som klient NAV. Som veldig mange har opplevd, har heller NAV et apparat som kan hjelpe og dermed er uføretrygd eneste utvei. Denne «bakvendtvisa» koster det norske samfunnet enorme beløp.
    Hva er det som gjør at våre myndigheter ikke ser de åpenbare sammenhengene mellom forebyggende helse for kronisk syke og deres mulighet for å bidra i samfunnet?

  4. […] noen spurt de syke, spør Revmatikerbloggen «Den nylig lanserte rapporten Fit for Work fra Work Foundation i England, viser at mennesker med […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: