Norges bidrag til Edgar Stene Prisen

25.01.11

Konkurransen kalles Stene Prisen og er oppkalt etter Norsk Revmatikerforbunds første generalsekretær Edgar W. Stene. I år var temaet “How Exercise Improves my Life with a Rheumatic Disease” (Hvordan trening forbedrer mitt liv med revmatisk sykdom)

Det var som alltid en rekke meget gode essays som ble sendt inn til oss, og den norske juryen hadde en vanskelig jobb.  Valget falt til slutt på ett flott essay fra Lill Due.  Så gjennstår det bare å se hvordan hun klarer seg i den internasjonale konkurransen. Vinner hun også der, så blir det tur til EULAR i London på Lill. Vi krysser fingrene…

Les og nyt…

Hvordan trening forbedrer mitt liv med revmatisk sykdom

Pas de chat! Strekk! Disiplin!

Min franske ballettlærer var streng. Streng og vakker. Hun gikk rundt med en stokk og pekte på de føttene som ikke var utstrakt perfekt. Rett i ryggen! Perfekt!

Jeg trente så mye jeg kunne da jeg var liten. Da jeg danset, var jeg i min egen lille verden. Kroppen min levde liksom sitt eget liv, der jeg nærmest svevde som en liten katt i et hopp, ”pas de chat” og  danset bortover gulvet på tåspissko. Jeg var så myk, rank, elegant, sterk og smidig. Jeg lærte en fantastisk kroppsbeherskelse og selvdisiplin. Jeg kjente hver nerve og muskel i kroppen, for å kunne ha den balansen og styrken det krevdes for å kunne danse. Da jeg var 18 år var jeg med i Askepott sammen med Svenske kongelige balletten i Grieghallen. Da jeg var 19 år var jeg Bekhterevpasient og levde i smerter.

Ja, du må fortsette å leve så normalt som mulig, sa legene. Det er viktig å trene så du ikke stivner i ryggen. Bekhterev kan danne sammenvoksninger mellom brusken ødelegge leddene. I verste fall føre til operasjoner og proteser.

Jeg ble fortalt alt dette. Jeg ville ikke høre. Jeg ville danse. Danse bort alle smertene, all stivheten, alt det som var så vanskelig å høre om. Jeg danset videre på gode dager, men på dårlige dager måtte jeg ligge i sengen.

Hva med framtiden min? Utdannelse, jobb, familie? Prøv å leve som normalt, sa legene. Det er viktig å trene, men ballett er ikke så ideelt for deg nå lengre. Du kan ikke bli profesjonell danser. Men det er viktig å holde seg sterk og myk så du ikke stivner.

Jeg trente i basseng, og gikk til fysioterapi. Selv om det var en sterk kontrast til å danse profesjonell ballett, kunne jeg fremdeles bevege meg. Jeg danset der i bassenget. Inni meg. Men jeg gråt også, når ingen så meg. Likevel hadde jeg fremdeles et lite håp. Et håp om å bli kvitt smertene og kunne leve normalt, som før. Gå uten å halte, men danse, leve.. uten smerter.

Det er dessverre ingen vei utenom, du må operere inn hofteproteser, sa legene da jeg var 24 år.

Ordene sved. Jeg kunne like gjerne fått en knyttneve rett i ansiktet. Proteser i hoftene? Skjære i musklene mine, banke, hogge, sette inn stål i kroppen min? Hva med balletten da, tenkte jeg. Jeg hadde ikke helt sluppet taket på dansen ennå, men nå..

Det er viktig med opptrening nå etter operasjonene, sa legene. Jeg hadde mest lyst til å bare bli liggende i sengen for alltid. Hva er vitsen med all denne treningen, jeg kan jo aldri danse igjen likevel?

Jeg stod i sykehuskorridoren, fortvilet, deprimert, redd. Hvem er jeg nå, er jeg den samme som jeg var før jeg fikk Bekhterev? Er jeg fremdeles den lille ballerinaen som var så myk, elegant og som svevde over gulvet på tåspissko?

Jeg stod der i korridoren, mens jeg holdt meg fast i gåstolen.

Da var det en liten fransk stemme som hvisket til meg:

Pas de Chat! Disiplin! Strekk! Konsentrasjon! Fortsett!

Det var nesten som om jeg kjente lukten av svette fra ballettsalen, og jeg fornemmet et lite slag av ballettstokken mot leggen min. Jeg husket at jeg alltid fortsatte å danse, selv om tærne mine var såre og blodige i de harde tåspisskoene.

Jeg lukket øynene, og inni meg følte jeg at jeg var den samme likevel. Jeg gikk, skritt for skritt, og hver nerve og muskel i kroppen min adlød, akkurat slik som da jeg danset. Disiplin! Jeg nærmest svevde bortover sykehuskorridoren bak gåstolen. Inni meg var jeg Tornerose som danset, utenpå var jeg en hofteoperert ung kvinne. Med denne ”dansen” ble jeg inspirert til ikke å gi opp. Jeg kjente at jeg gradvis fikk bedre kontroll på bevegelsene mine. Smertene avtok etter hvert, og jeg kjente at selv om det var smertefullt å bevege seg, trene og bruke musklene som var kuttet i, kunne jeg belaste protesene mer og mer. Jeg kunne gå igjen! Før operasjonene kunne jeg nesten ikke gå, men nå, etter flere måneders gradvis trening kunne jeg ”danse”.

Inni meg danser jeg ballett ennå, når jeg trener i basseng, eller gjør øvelser hos fysioterapeuten. Uten den selvdisiplinen og kroppsbeherskelsen balletten gav meg i livet ville jeg kanskje gitt opp. Men man fortsetter alltid å danse, i alle fall i hjertet, selv om man har Bekhterev, og dobbeltsidig hofteproteser. Når man har det, kan man ikke legge seg ned, eller gi opp. Da blir man svak, stiv, og bare verre i sykdomsforløpet. Man må bevege seg, og bruke kroppen på en ny måte, slik at den fungerer best mulig til tross for sykdommen. Jeg er fremdeles en liten Tornerose, som danser, på en ny måte. Jeg danser mitt eget ”pas de Chat”.

Lill Due

 

This slideshow requires JavaScript.

Advertisements