Fibromyalgi – en revmatisk sykdom som ignoreres i det norske helsevesenet?

08.12.11

I NRF opplever vi at fibromyalgi ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor av mange leger. Legene synes å være sterkt splittet i synet på sykdommen. Jeg har hørt fastleger som uttaler at fibromyalgi ikke er noen sykdom – eller at det bare er innbilning eller psykiske problemer. Jeg har også hørt revmatologer som sier at det ikke er noen revmatisk sykdom. Dette til tross for at fibromyalgi i henhold til Verdens helseorganisasjon (WHO) er en revmatisk sykdom.

Hele 5% av Norges befolkning har fibromyalgi. De fortjener å bli møtt av et helsevesen som tar dem på alvor. Det synes som om fibromyalgi ikke er ønsket på mange revmatologiske avdelinger. Dette fører til at en stor gruppe med en vanskelig og smertefull revmatisk sykdom, ikke får den behandlingen de har behov for. Den måten pasienter med fibromyalgi blir møtt i det norske helsevesenet, medfører en maktesløshet som bare forsterker problemene for denne gruppen.

I en evalueringsrapport fra Sintef, som ble lagt fram den 7. desember, sies det enda en gang at behandling i varmt klima gir større effekt og at effekten varer lengre sammenlignet med behandling i Norge. I tillegg er det billigere.

En overlege ved Statens Behandlingsreiser har tidligere undersøkt og dokumentert at nettopp fibromyalgipasienter har god nytte av behandling i varmt klima. Det er i overensstemmelse med de uttalelsene vi i Revmatikerforbundet hører fra fibromyalgipasienter som har fått behandling i varmt klima. Det er derfor NRFs mening at antall plasser må utvides betydelig – slik at også denne fibromyalgigruppen kan dra nytte av denne helsefremmende behandlingen. 

Når behandlingsplassene i tillegg koster mindre enn behandlingsopphold i Norge, kan vel ikke Helse– og omsorgsdepartementet mene at det er for dyrt å sende denne gruppen på klimabehandling?

Advertisements

Hvem har ansvar for min livskvalitet?

01.12.11

Gjesteblogg av Marit Figenschou:

Alle mennesker har det til felles at de kan ydmykes, krenkes og bli syke. Å bli langtidssyk og uføretrygdet er en stor mental belastning og har stor betydning for identitet og selvtillit. Kunnskap, ferdigheter og erfaringer blir verdiløse og viktige nettverk blir borte. Livet som syk er uvant, ukjent og sårbart. Men ikke bare sykdom sender en ut i nytt terreng. Å miste en som står en nær, miste jobben eller bli skilt er en stor påkjenning for mange. Når livet blir snudd på hodet, er det lett å havne i offerrollen. Mange mister grepet om eget liv, meningsløsheten rykker inn og det er lett å bli et offer.

Hvor ofte har jeg ikke hørt meg selv si: ”Hadde bare legen kunnet gjøre…..”, ”hadde bare lederen kunnet si …..”. Verden der ute som går meg imot, alle de andre er så teite, udugelige og ingen forstår meg. Livet er som en plattform hvor jeg står i midten og alle andre rundt er noen store idioter. De andre der ute er skyld i min elendighet og HELE verden er urettferdig. Man har gitt fra seg ansvaret for eget liv til andre i håp om at andre skal ordne opp. Å være et offer medfører maktesløshet, ansvarsløshet og mangel på regi. Livet mitt, gleden over å være til, er avhengig av andre.

Å være et offer verker, tapper en for energi og ødelegger relasjoner. Skyldsøkingen må snus. Men det er ikke lett. Min erfaring er at det er vanskelig å komme seg ut av offerrollen uten hjelp. Er det noen som har gjort seg noen tanker rundt dette? Er vi flinke nok til å hjelpe andre, stille spørsmål og veilede i slike situasjoner? Eller vender vi det døve øret til og går videre?

Marit Figenschou

Etter at Marit Figenschou fikk kreft i 1998, endret livet seg. Diagnosene stod i kø: leddgikt, osteoporose og artrose. Og etter at dørene til sykehuset var lukket, ventet uførheten, og med den sorg, skam, depresjon, følelse av tap og mindreverd. Fra å ha hatt sentrale lederstillinger i næringslivet var fallet dypt ned til en tilværelse som syk. Etter at diagnosene inntraff, satte hun seg nye mål - høye mål - og hun nådde dem alle: I perioden 2002-2010 besteg hun fem av syv Seven Summits (som er de høyeste toppene på hvert av de syv kontinentene), og i desember 2010 nådde hun Sydpolen. Idet hun berørte den blanke kulen, innså hun at det ikke nødvendigvis er dette som er hennes største bragd. Det er andre ting i livet som har krevd lagt mer mot og innsats, og som hun har langt større grunn til å være stolt av. Hun har bygget ny grunnmur i livet. Hun klart å finne ut hvordan hun kan leve diagnosene sine, bli venn med dem i stedet for å kjempe mot dem.

 

Du kan lese mer om Marit på hennes blogg heltsykt.no