Hvem har ansvar for min livskvalitet?

Gjesteblogg av Marit Figenschou:

Alle mennesker har det til felles at de kan ydmykes, krenkes og bli syke. Å bli langtidssyk og uføretrygdet er en stor mental belastning og har stor betydning for identitet og selvtillit. Kunnskap, ferdigheter og erfaringer blir verdiløse og viktige nettverk blir borte. Livet som syk er uvant, ukjent og sårbart. Men ikke bare sykdom sender en ut i nytt terreng. Å miste en som står en nær, miste jobben eller bli skilt er en stor påkjenning for mange. Når livet blir snudd på hodet, er det lett å havne i offerrollen. Mange mister grepet om eget liv, meningsløsheten rykker inn og det er lett å bli et offer.

Hvor ofte har jeg ikke hørt meg selv si: ”Hadde bare legen kunnet gjøre…..”, ”hadde bare lederen kunnet si …..”. Verden der ute som går meg imot, alle de andre er så teite, udugelige og ingen forstår meg. Livet er som en plattform hvor jeg står i midten og alle andre rundt er noen store idioter. De andre der ute er skyld i min elendighet og HELE verden er urettferdig. Man har gitt fra seg ansvaret for eget liv til andre i håp om at andre skal ordne opp. Å være et offer medfører maktesløshet, ansvarsløshet og mangel på regi. Livet mitt, gleden over å være til, er avhengig av andre.

Å være et offer verker, tapper en for energi og ødelegger relasjoner. Skyldsøkingen må snus. Men det er ikke lett. Min erfaring er at det er vanskelig å komme seg ut av offerrollen uten hjelp. Er det noen som har gjort seg noen tanker rundt dette? Er vi flinke nok til å hjelpe andre, stille spørsmål og veilede i slike situasjoner? Eller vender vi det døve øret til og går videre?

Marit Figenschou

Etter at Marit Figenschou fikk kreft i 1998, endret livet seg. Diagnosene stod i kø: leddgikt, osteoporose og artrose. Og etter at dørene til sykehuset var lukket, ventet uførheten, og med den sorg, skam, depresjon, følelse av tap og mindreverd. Fra å ha hatt sentrale lederstillinger i næringslivet var fallet dypt ned til en tilværelse som syk. Etter at diagnosene inntraff, satte hun seg nye mål - høye mål - og hun nådde dem alle: I perioden 2002-2010 besteg hun fem av syv Seven Summits (som er de høyeste toppene på hvert av de syv kontinentene), og i desember 2010 nådde hun Sydpolen. Idet hun berørte den blanke kulen, innså hun at det ikke nødvendigvis er dette som er hennes største bragd. Det er andre ting i livet som har krevd lagt mer mot og innsats, og som hun har langt større grunn til å være stolt av. Hun har bygget ny grunnmur i livet. Hun klart å finne ut hvordan hun kan leve diagnosene sine, bli venn med dem i stedet for å kjempe mot dem.

 

Du kan lese mer om Marit på hennes blogg heltsykt.no

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: