Empowerment

Gjesteblogg: Marit Figenchou og Monica Etterlbruck

Etter at Marit Figenschou fikk kreft i 1998, endret livet seg. Diagnosene stod i kø: leddgikt, osteoporose og artrose. Og etter at dørene til sykehuset var lukket, ventet uførheten, og med den sorg, skam, depresjon, følelse av tap og mindreverd. Fra å ha hatt sentrale lederstillinger i næringslivet var fallet dypt ned til en tilværelse som syk. Etter at diagnosene inntraff, satte hun seg nye mål ? høye mål - og hun nådde dem alle: I perioden 2002?2010 besteg hun fem av syv Seven Summits (som er de høyeste toppene på hvert av de syv kontinentene), og i desember 2010 nådde hun Sydpolen. Idet hun berørte den blanke kulen, innså hun at det ikke nødvendigvis er dette som er hennes største bragd. Det er andre ting i livet som har krevd lagt mer mot og innsats, og som hun har langt større grunn til å være stolt av. Hun har bygget ny grunnmur i livet. Hun klart å finne ut hvordan hun kan leve diagnosene sine, bli venn med dem i stedet for å kjempe mot dem.

Identitet er ofte knyttet til kroppen, gleden av å være i bevegelse, sosialt samvær og gjøre praktiske ting. For mange vil det derfor å bli kronisk syk ha stor betydning for identitet og selvtillit. I arbeidslivet, på skolen og universitetet materialiseres, forvaltes og utvikles kunnskap, utdanning og erfaring. Egenskaper og ferdigheter brynes og slipes, fellesskap utvikles og nettverk skapes. Når vi blir begrenset kan det bringe med seg sorg, tap, fortvilelse, redsel og usikkerhet. Livet blir et utrygt og usikkert prosjekt og må realitetsbehandles på nytt. Helse er ikke bare diagnoser, fysiske skader eller kroniske lidelser. Helse er også hvordan psykiske reaksjoner møtes og håndteres.

Ikke bare kronisk sykdom, men tap av en nær venn, miste jobben eller bli skilt er eksempler som gjør at selve grunnmuren kan rase sammen. Mange er uforberedt på det følelsesmessige – fortvilelsen, redselen og usikkerheten – reaksjonene på det som har skjedd – hva nå? Hvem er jeg, hva kan jeg og hva er mulig?

Det er mulig å finne mening i det meningsløse og finne fram til nye ressurser. Det er også mulig å finne fram til ny identitet, forsonet seg med det som har skjedd og få tillit til framtiden. Vi inviterer deg til å komme å høre på hvordan det er mulig.  Hvis du har lyst – sees vi på Rica Hotell i Bygdøy Allé – onsdag den 28. Mars kl. 18.00 – 21.00. Hilsen Marit og Monika

Advertisements

6 Responses to Empowerment

  1. Astrid sier:

    Heltemodig og beundringsverdig innsats. Hva med oss som ikke klarer fysisk aktivitet pga smerter…jeg sitter igjen med en enda større følelse av mislykkethet og mismot når jeg leser slike ting. Å høre at man må gjøre det og det og at det finnes så mye å glede seg over virker mot sin hensikt. Jeg blir nesten kvalm av å høre alt pratet jeg må fokusere på gledene og ikke sorgene, og det er jo så mye å glede seg over. Å bli venn med diagnosen som fratar en alle tidligere aktiviteter, hobbyer og sosialt samvær er umuliggjort. I tillegg gjør stillesittinging sitt med kroppen som gjør ting enda verre. Fortell meg hvordan man skal komme ut av dette.

  2. Ninabeth sier:

    Jeg må si meg enig med Astrid. Synes det Marit og Monika har klart er fantastisk flott. Men å gå fra det de har fått til og over til meg selv gjør så jeg føler meg så mislykket som det går ann å bli. Har selv hatt depresjoner pga alt jeg ikke orker mer, men har nå funnet ut at jeg kan jobbe med meg selv for å klare å glede meg over det jeg faktisk kan klare. Å glede over de rundt meg. Men når man så hører og ser de som for meg er overmennesker, føler jeg meg langt nede igjen. Har hørt om Marit tidligere, og jeg kan bare ta av meg hatten for henne. Men jeg tviler sterkt på at jeg ville klare å få det bedre med meg selv etter å ha hørt på henne. For smertene er der,konstant, og da trenger jeg ikke å sammenlikne meg med ett for meg, supermenneske.

  3. Joachim sier:

    Naturlig nok vil det ta tid å omstille tankene og sette seg nye mål etter at man har fått en kronisk diagnose. Det handler om å sette seg mål etter egne forutsettninger og ikke etter hva andre har gjort. Når man har akseptert at man har en sykdom kan man se fremover og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Det er ingen som sier at man må gjøre akkurat det Marit har gjort . Foredraget fokuserer ikke på å bestige fjelltopper rent bokstavelig, men å finne mening i det meningsløse og finne fram til nye ressurser hos deg. Kanksje du har en annen type fjelltopp du vil bestige. Feks. beynne å jobbe igjen, gå en runde rundt Sognsvann eller om det er å bli mer aktiv med familien. Min oppfattning er at man er så syk som man gjør seg til selv, men det betyr ikke at man ikke skal ta hennsyn til smertene. Det handler om å takle de på bst mulig måte.

  4. Marit sier:

    Det er helt riktig som Astrid sier at det er vanskelig å «bare» fokusere på gledene og ikke på sorgene. For selvsagt er de der og de forsvinner ikke av seg selv. Det er også riktig som Ninabeth sier at dersom man sammenligner seg med supermennesker så blir det vanskelig. Idealene, helter, treningsgalskap og styrkeprøver leser vi om daglig. Jeg tror at dette skremmer mange fra å våge seg utpå, og dermed venter maktesløsheten og oppgittheten som også. Den 28. mars handler det ikke om fysisk aktivitet, toppturer og beinharde treningsøkter, men nettopp om å ta tak i den situasjonen den enkelte er i – hva er mine ressurser og muligheter og hvordan oppnå ny utsikt. Vi er forskjellige og som Joachim sier – hver enklet må finne sin vei.

  5. Marianne sier:

    Man må være sitt eget supermenneske…på sine egne premisser 😉 jeg er et supermenneske..uten tvil, og jeg er så stolt av alt jeg klarer å utrette!
    For 5 år siden var det ingenting igjen av meg, smerter og sorg var mitt liv..helt til jeg en dag sa STOPP..Dette gidder jeg ikke være med på lengre….Å etter 5 år med sammenbitte tenner, ståpå vilje og pågangsmot, har jeg klart å snu hele livet mitt til å bli bedre en det noen gang var da jeg var frisk 😉 Å det har jeg tenkt å fortsette med resten av livet! OK, jeg har fått utdelt en elendig kropp, men da skal jeg iallefall ha et skikkelig bra liv!

  6. Marit sier:

    Du skriver fint om prosessen du har vært gjennom og jeg følger deg på veien. At du opplever at livet ditt nå er bedre enn før du ble syk forteller meg at du har jobbet mye med endringsprosessen og du viser at det er mulig. Og det er det! Å «leve livet på egne premisser» er et godt uttrykk. Lykke til videre!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: