Rehabiliteringsfeltet trenger en opptrappingsplan

15.02.13

BildeAv Jan Grund, forbundsleder i Norsk Revmatikerforbund

Interessen for helsepolitikk er stor, for helsetjeneste og helsepolitikk angår oss alle. Innfallsvinklene er mange – pasientenes situasjon, medisinsk og helsefaglig utvikling, helseprofesjonenes rolle, ledelse av kunnskapsorganisasjoner, hensynet til den allmenne offentlighet, offentlig økonomi og norske distrikter, krav om reformer og betingelser for at reformer skal virke. Selv har jeg i de siste 30 åra sett helsepolitikken ovenfra, på hvordan myndighetene gjennom ulike typer virkemidler – lover og forskrifter, finansieringsordninger og budsjettvedtak, utarbeiding av  handlingsplaner, lederskolering og på andre måter prøver å realisere politiske mål.

Jeg har sett en helsepolitisk historie preget av prøving og feiling og vakling for å håndtere kompliserte avveininger. Hovedbildet de siste 30 åra er omfattende reformer som sykehusreformen og samhandlingsreformen, som ofte har avløst hverandre før de har fått tid til å virke. Selv har jeg belyst dette gjennom bøker som Helseplan for 1980 åra, Helsepolitikk – effektivisering, spill eller utvikling og  Sykehusledelse og helsepolitikk – Dilemmaenes tyranni.

Nå blir jeg som nyvalgt forbundsleder i Revmatikerforbundet selv en aktør, som i hovedsak vil se helsepolitikken fra pasientenes situasjon. – Hvordan skal du, som har argumentert for klare prioriteringer og effektiv ressursbruk, klare overgangen til å stå i spissen for å mobilisere for revmatikerne, som jo er en pasientgruppe? Slike spørsmål har jeg fått etter at min nye rolle som forbundsleder ble kjent. Mitt svar er at det gleder jeg meg til.  Vi lever heldigvis i et land hvor det er tverrpolitisk enighet om at det offentlige skal ha et stort ansvar for å tilby helsetjenester som har høy kvalitet, og som skal være tilgjengelige for oss alle når vi blir syke. Det er viktig at alle pasientgrupper har organisasjoner som Revmatikerforbundet, som arbeider mål­bevisst for å bedre ”sine” medlemmers interesser. Dette krever både at forbundet støtter opp om arbeidet med å utvikle nye behandlingsformer i revmatologien, og at det jobbes systematisk med hvordan en ved hjelp av tidlig diagnostisering, riktig og målrettet behandling kan forebygge en skadelig utvikling.

Men farene lurer. Vi har gjennom de senere års reformer opplevd et svekket rehabiliteringstilbud til revmatikerne. Ventetider og ventelister er blitt for lange, og det er i etterkant av sykehus- og samhandlingsreformen behov for et politisk initiativ til å lage en forpliktende opptrappingsplan for å styrke rehabiliteringsfeltets plass i norsk helsevesen. Det har til nå falt mellom blålysmedisinen i spesialist­helsetjenesten og kommunenes eldreomsorg.

Sett fra våre gruppers side er det spesielt fibromyalgi og artrose som har fått muligheten for rehabiliteringsopphold i opptreningsinstitusjoner sterkt redusert. Samhandlingsreformen legger nemlig opp til at de skal ha tilbud i kommunen, og derfor er det viktig å få utarbeidet konkrete innsatsplaner for hvordan man skal håndtere disse gruppenes behov. I en nasjonal opptrappingsplan må en skissere planer og strategier for hvordan de ulike delene av rehabiliteringsfeltet bør styrkes. Å få arbeidet med en slik forpliktende handlingsplan inn i regjeringserklæringen for den regjering som tiltrer høsten 2013, er en viktig grunn til at jeg har tatt på meg rollen som styreleder i Revmatikerforbundet. Jeg har en oppfordring til dere alle: Snakk med dine egne stortingskandidater om betydningen av å gjøre rehabilitering til det neste store satsingsområdet for helsevesenet, og oppfordre dem til å støtte arbeidet med å lage en nasjonal plan og et nasjonalt løft.


Om kosthold og kronisk sykdom

12.02.13

Gjesteblogg av Anna Tostrup Worsley:

 Bilde
Jeg er en av de heldige som har hatt veldig god effekt av kostholdsomlegging. Jeg blir ikke helt frisk, men med glutenfri middelhavsinspirert mat er jeg mye mindre syk enn jeg var på det verste – og jeg kan bruke mye mindre og mindre sterke medisiner.

Det er ingen hemmelighet at kosthold har vært veldig viktig for meg i å mestre leddgikten min.  Jeg skrev om det i boka Kronisk og prater om det til alle som er interessert. Etter å ha blitt forespeilet et liv på cellegift og kortison, med gradvis utbytting av ødelagte ledd, var gleden enorm da leddgikten faktisk responderte på denne kostholdomleggingen.

Så det er bakgrunnen til at jeg poserer med en ananas i VG+ i går!

«La din mat være din medisin og din medisin være din mat» sa Hippokrates, legevitenskapens far, en gang for sånn ca 2400 år sia.

Det virker så logisk, ikkesant, at det man spiser påvirker helsa?

Allikevel opplever jeg at det er utrolig liten fokus på kosthold og egne initiativ for folk som lever med kronisk sykdom – i forhold til hvor mye fokus det er på piller, sprøyter og operasjoner. 

Da jeg lette etter et kosthold som kunne hjelpe meg med leddgikten ble jeg overlesset av gode og mindre gode råd fra alle hold og kanter. Det kjentes som å begi seg ut i en jungel uten kart eller kompass, uansett hvilken vei jeg valgte var det vanskelige valg og uklare begrunnelser. Jeg hørte om folk som hadde kurert blodkreft med vegankost, leddgikt var da bare en «piece of cake»!!? Man måtte «omstille kroppen» ved å faste – jeg spiste ingenting men var fortsatt like syk etterpå, spise tangtilskudd fra en spesiell og skjelden sort japans sjøalge, bare drikke lunkent vann, bare steinaldermat, eller bare økologisk og basedannende mat…

Ja. Det sier seg selv at man kan bli helt sprø mens man leter etter sin mirakelkur – eller sin «gyldne nøkkel til friskhet». Til slutt sitter du i sofaen med pizza og sjokolade og er DRITLEI av alle «gode råd» om kosthold du bare MÅ prøve. Jeg prøvde ALT og ingenting fungerte, til slutt hadde jeg bare en generell følelse av å være mislykka. Som ikke klarte å kurere min egen leddgikt liksom… Men så slo jeg ut på den allergitesten mot gluten. Og leste en svært saklig artikkel om hvordan gluten og melkeintoleranse kunne provosere auto-immune sykdommer.

Det handlet ikke om noen mirakelkur, men et hverdagskosthold som kunne hjelpe meg å redusere symptomer.

Forskning på mat og kronisk sykdom er ikke spesielt prestisjefullt. Det er ikke så lønnsomme patenter på sunt kosthold. Det betyr at den enkelte pasient i stor grad er overgitt til seg selv og en svært tvilsom informasjonsinnsamling på internett og via tilfeldige bekjente. Kanskje man orker å prøve 5-10 ulike kostholdsomlegginger, men hvis ingen av dem gir ønsket effekt er det stor risk for at man slutter å prøve.

Tenk om vi kunne støttet bedre opp om kosthold som del av behandling ved kronisk eller langvarig sykdom? Hvordan kan vi få det til, rent praktisk??