Vi trenger flere revmatologstillinger i Norge

26.04.12

Det er generelt akseptert at det er bedre å forebygge sykdom enn å reparere skader i ettertid. Dette utsagnet gjelder i aller høyeste grad for revmatiske sykdommer som vanligvis  kommer snikende over tid.

Forskere innen revmatologi påpeker at det er viktig å komme tidlig til behandling for å unngå varige skader. For barn er det ekstremt viktig. Her er det snakk om dager fra symptomer til undersøkelse.  Likevel ser og hører vi utallige historier om at folk går i årevis med problemer uten å få komme til en spesialist i revmatologi. Fastleger kvir seg for å henvise til spesialist fordi de vet at det er liten kapasitet. De prøver gjerne å unngå å belaste revmatologene unødig. En del revmatologer gir på sin side signaler om at de får henvist altfor mange som viser seg ikke å ha en revmatisk sykdom.

Så kan man spørre: Hva er verst? At en revmatolog bruker en halvtime på en person som muligens kan ha en begynnende revmatisk sykdom – eller skal vi heller risikere at folk  i årevis kan bli gående i uvisse med store smerter, bli sykmeldt og til slutt ufør? Når personen til slutt kommer til revmatologen er meldingen at ”du har en revmatisk sykdom som angriper leddene, men dessverre kom du for seint til undersøkelse.  Leddet er allerede ødelagt. Nå er det kun en eventuell operasjon som kan hjelpe”.

Det at folk med livsvarige sykdommer ikke får behandling i tide, medfører at de må leve med skadene resten av livet. Når vi vet at nye undersøkelsesmetoder og mye mer effektiv behandling kan bidra til å redusere skaden kraftig – og kanskje til og med hindre framtidige skader, er det ille for den enkelte ikke å få hjelp mens det ennå er tid.  Samfunnsøkonomisk er det direkte forkastelig ikke å endre på dette når mulighetene er der.  Det er uansvarlig politikk å unnlate å gripe inn.

For å få en endring av denne uverdige situasjonen, trenger vi flere revmatologer.

Det er nemlig ikke lenger mangel på interesse for fagfeltet. Mange unge leger spesialiserer seg i revmatologi, men det er ikke nok stillinger til at de kan videreutvikle seg innen faget. Dette må det bli en endring på.

Norsk Revmatologisk Forening har analysert hva som skal til for å kunnerette opp misforholdet og skape balanse mellom behandlingskapasitet og behov: Kun 30 ekstra stillinger i hele landet! Dette bør Norge kunne investere slik at de 3000-4000 nye tilfellene av revmatiske sykdomsutbrudd hvert år skal kunne tas hånd om så tidlig at vi kan unngå alle unødvendige skader pga de lange ventetidene for kyndig behandling.

Det tar tid å bygge opp spesialistkompetanse. Det må finnes erfarne leger som kan veilede unge. Derfor må vi komme i gang umiddelbart med å legge til rette for ut større kapasitet innen diagnostisering og behandling i revmatologi.

 

Kjære Anne Grethe Strøm-Erichsen!

Du må umiddelbart se til at de regionale helseforetakene etablerer flere stillinger innen revmatologi. Det vil hele samfunnet tjene stort på at du gjør.


Helseforetak raserer rehabiliteringstilbud

05.09.09

Trønder-Avisa forteller en sjokkerende historie om at 38 rehabiliteringsplasser og 30 arbeidsplasser må legges ned fra nyttår ved Bjørnang rehabiliteringssenter i Nord-Trøndelag. Årsaken skal være at en konvolutt med et anbud til det regionale helseforetaket i Midt-Norge manglet ”en bit med teip på en konvolutt”. En kunne tro at det var en aprilspøk, men det er det åpenbart ikke!

Hvis avisens gjengivelse av saken er riktig, så er dette etter mitt skjønn så graverende formalistisk håndtering fra helseforetaket sin side at det må gripes inn. Den norske stat ser ut til å ha bygget opp et gigantisk byråkrati med en mengde paragrafryttere som med et pennestrøk kan utradere et rehabiliteringstilbud som det har tatt lang tid å bygge opp. Vi vet dessuten at det er en skrikende mangel på denne typen tilbud i Norge.

Er det virkelig slik vi vil ha det i dette landet? Hvem er egentlig disse helseforetakene til for? Hvem er det som ivaretar innbyggernes/kundenes behov i slike sammenhenger? Hvorfor skal våre skattepenger gå til å betale lønn til et byråkrati som ikke har fått med seg at det er der for å gi befolkningen best mulig behandlingstilbud?

Regjeringen lovet for fire år siden mange flere rehabiliteringsplasser, men sitter fortsatt med hendene i fanget og ser på at helseforetakene rundt om i Norge besørger nedlegging av institusjoner som har drevet god behandling over mange år. Hvorfor får disse gigantiske helseforetakene stilletiende godkjenning fra våre politiske myndigheter til å skalte og valte med våre behandlingsplasser – uten hensyn til våre behov?

Er det ikke på tide at helseministeren griper inn på vegne av oss som har behov for disse tjenestene?

Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund


Helseministeren forskjellsbehandler – det finner vi oss ikke i

21.08.09

Det må være tillatt å spørre: Hvorfor er helsekronene så ulikt og urettferdig fordelt? Er det politikerne våre som vil det slik? Eller er det mektige fagfolk eller organisasjoner som er spesielt flinke til å tale sin sak? Er det slik at det er fritt fram for bevilgning på statsbudsjetter for ”blålys-sykdommene,” mens sykdommer som ”bare” gir store smerter og medfører en gradvis ødeleggelse av helsen glemmes år etter år?

Fra flere kilder kommer det nå meldinger om at det er bygget opp en betydelig overkapasitet på behandling av hjertesykdommer i Norge.

Det er flott at alle med hjerteproblemer nå får den hjelpen de har behov for. Blant revmatikere er det overhyppighet av hjerte-karsykdom sammenlignet med befolkningen for øvrig.

Dersom helseregionene ikke greier å samarbeide og ha en kapasitet på dette feltet som er tilpasset behovet, må det ryddes opp, slik at helsekronene blir mer rettferdig fordelt. For nå er situasjonen slik at mange revmatikere må gå med smerter og usikkerhet i mange år før de i det hele blir vurdert ”verdige” til å få behandling av spesialist i et helseforetak. Mange har opplevd å vente så lenge at det har blitt for seint når de endelig kommer til spesialist. Skaden er inntrådt og kan ikke repareres. De seineste årene er faktisk ventetiden økt for revmatiske sykdommer.
Har det norske samfunnet virkelig råd til å la tusenvis av arbeidsføre kvinner og menn bli uføre og pleietrengende i tidlig alder fordi myndighetene tillater å prioritere feil?
Det er grunn til å spørre: Er ikke helseministeren ansvarlig for alle grupper syke?

Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund


Samhandlingsreformen også for mennesker med muskel- og skjelettplager?

16.08.09

Regjeringen vil, gjennom samhandlingsreformen sikre en framtidig helse- og omsorgstjeneste som både svarer på pasientens behov for koordinerte tjenester og de store samfunnsøkonomiske utfordringer. Vi i Norsk Revmatikerforbund er glade for reformen og ser fram til bedre samhandling, men undres samtidig over om alle grupper har fått lik prioritet i den kommende reformen.

I Norge er det 300 000 revmatikere og 800 000 med muskel- og skjelettlidelser. Hvert år koster ryggsmerter og revmatiske lidelser det norske samfunnet svimlende 21 milliarder kroner. Med dette som bakgrunn, er investering i denne gruppens helse virkelig god helseøkonomi. Likevel finner vi forsvinnende lite om muskel- og skjelettplager i den framlagte stortingsmeldingen og revmatikere er ikke nevnt med ett ord. Norsk Revmatikerforbund som arbeider for alle med revmatisk sykdom og muskel- og skjelettplager er svært bekymret over dette.

Rus, psykiatri og diabetes har fått stor plass i reformen, noe som absolutt er på sin plass. Forebygging er nøkkelordet både for disse gruppene og ellers i reformen. Forebygging er avgjørende for å hindre utvikling av muskel- og skjelettplager og satsning på forebyggingstiltak for denne gruppen vil på sikt føre til enorme økonomiske innsparinger for samfunnet. – Hvordan kan vi da nærmest være utelatt i denne reformen som skal være løsningen på fremtidens samfunnsøkonomiske utfordringer?

For de som allerede har fått en revmatisk sykdom er tidlig diagnose, riktig medisinering til riktig tid og samhandling i helsevesenet det viktigste for å hindre store samfunnsmessige kostnader og ikke minst lidelser for enkeltindividet. Norsk Revmatikerforbund er glade for at regjeringen ser behovet for økt koordinering og samhandling for kronisk syke, dette vil være avgjørende for mange revmatikere sitt daglige liv og muligheten til å stå i arbeid og samtidig minske dagens ventelisteproblematikk. Samtidig krever tidlig diagnose både høyere kompetanse hos fastlegene og styrkning av revmatologien. Hvor finner vi svaret på det i reformen?

– Samhandling er stikkordet, vi samhandler gjerne med helseministeren for å finne gode løsninger slik at alle grupper blir inkludert i den kommende reformen!

Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund