Rehabiliteringsfeltet trenger en opptrappingsplan

15.02.13

BildeAv Jan Grund, forbundsleder i Norsk Revmatikerforbund

Interessen for helsepolitikk er stor, for helsetjeneste og helsepolitikk angår oss alle. Innfallsvinklene er mange – pasientenes situasjon, medisinsk og helsefaglig utvikling, helseprofesjonenes rolle, ledelse av kunnskapsorganisasjoner, hensynet til den allmenne offentlighet, offentlig økonomi og norske distrikter, krav om reformer og betingelser for at reformer skal virke. Selv har jeg i de siste 30 åra sett helsepolitikken ovenfra, på hvordan myndighetene gjennom ulike typer virkemidler – lover og forskrifter, finansieringsordninger og budsjettvedtak, utarbeiding av  handlingsplaner, lederskolering og på andre måter prøver å realisere politiske mål.

Jeg har sett en helsepolitisk historie preget av prøving og feiling og vakling for å håndtere kompliserte avveininger. Hovedbildet de siste 30 åra er omfattende reformer som sykehusreformen og samhandlingsreformen, som ofte har avløst hverandre før de har fått tid til å virke. Selv har jeg belyst dette gjennom bøker som Helseplan for 1980 åra, Helsepolitikk – effektivisering, spill eller utvikling og  Sykehusledelse og helsepolitikk – Dilemmaenes tyranni.

Nå blir jeg som nyvalgt forbundsleder i Revmatikerforbundet selv en aktør, som i hovedsak vil se helsepolitikken fra pasientenes situasjon. – Hvordan skal du, som har argumentert for klare prioriteringer og effektiv ressursbruk, klare overgangen til å stå i spissen for å mobilisere for revmatikerne, som jo er en pasientgruppe? Slike spørsmål har jeg fått etter at min nye rolle som forbundsleder ble kjent. Mitt svar er at det gleder jeg meg til.  Vi lever heldigvis i et land hvor det er tverrpolitisk enighet om at det offentlige skal ha et stort ansvar for å tilby helsetjenester som har høy kvalitet, og som skal være tilgjengelige for oss alle når vi blir syke. Det er viktig at alle pasientgrupper har organisasjoner som Revmatikerforbundet, som arbeider mål­bevisst for å bedre ”sine” medlemmers interesser. Dette krever både at forbundet støtter opp om arbeidet med å utvikle nye behandlingsformer i revmatologien, og at det jobbes systematisk med hvordan en ved hjelp av tidlig diagnostisering, riktig og målrettet behandling kan forebygge en skadelig utvikling.

Men farene lurer. Vi har gjennom de senere års reformer opplevd et svekket rehabiliteringstilbud til revmatikerne. Ventetider og ventelister er blitt for lange, og det er i etterkant av sykehus- og samhandlingsreformen behov for et politisk initiativ til å lage en forpliktende opptrappingsplan for å styrke rehabiliteringsfeltets plass i norsk helsevesen. Det har til nå falt mellom blålysmedisinen i spesialist­helsetjenesten og kommunenes eldreomsorg.

Sett fra våre gruppers side er det spesielt fibromyalgi og artrose som har fått muligheten for rehabiliteringsopphold i opptreningsinstitusjoner sterkt redusert. Samhandlingsreformen legger nemlig opp til at de skal ha tilbud i kommunen, og derfor er det viktig å få utarbeidet konkrete innsatsplaner for hvordan man skal håndtere disse gruppenes behov. I en nasjonal opptrappingsplan må en skissere planer og strategier for hvordan de ulike delene av rehabiliteringsfeltet bør styrkes. Å få arbeidet med en slik forpliktende handlingsplan inn i regjeringserklæringen for den regjering som tiltrer høsten 2013, er en viktig grunn til at jeg har tatt på meg rollen som styreleder i Revmatikerforbundet. Jeg har en oppfordring til dere alle: Snakk med dine egne stortingskandidater om betydningen av å gjøre rehabilitering til det neste store satsingsområdet for helsevesenet, og oppfordre dem til å støtte arbeidet med å lage en nasjonal plan og et nasjonalt løft.