Rehabiliteringsfeltet trenger en opptrappingsplan

15.02.13

BildeAv Jan Grund, forbundsleder i Norsk Revmatikerforbund

Interessen for helsepolitikk er stor, for helsetjeneste og helsepolitikk angår oss alle. Innfallsvinklene er mange – pasientenes situasjon, medisinsk og helsefaglig utvikling, helseprofesjonenes rolle, ledelse av kunnskapsorganisasjoner, hensynet til den allmenne offentlighet, offentlig økonomi og norske distrikter, krav om reformer og betingelser for at reformer skal virke. Selv har jeg i de siste 30 åra sett helsepolitikken ovenfra, på hvordan myndighetene gjennom ulike typer virkemidler – lover og forskrifter, finansieringsordninger og budsjettvedtak, utarbeiding av  handlingsplaner, lederskolering og på andre måter prøver å realisere politiske mål.

Jeg har sett en helsepolitisk historie preget av prøving og feiling og vakling for å håndtere kompliserte avveininger. Hovedbildet de siste 30 åra er omfattende reformer som sykehusreformen og samhandlingsreformen, som ofte har avløst hverandre før de har fått tid til å virke. Selv har jeg belyst dette gjennom bøker som Helseplan for 1980 åra, Helsepolitikk – effektivisering, spill eller utvikling og  Sykehusledelse og helsepolitikk – Dilemmaenes tyranni.

Nå blir jeg som nyvalgt forbundsleder i Revmatikerforbundet selv en aktør, som i hovedsak vil se helsepolitikken fra pasientenes situasjon. – Hvordan skal du, som har argumentert for klare prioriteringer og effektiv ressursbruk, klare overgangen til å stå i spissen for å mobilisere for revmatikerne, som jo er en pasientgruppe? Slike spørsmål har jeg fått etter at min nye rolle som forbundsleder ble kjent. Mitt svar er at det gleder jeg meg til.  Vi lever heldigvis i et land hvor det er tverrpolitisk enighet om at det offentlige skal ha et stort ansvar for å tilby helsetjenester som har høy kvalitet, og som skal være tilgjengelige for oss alle når vi blir syke. Det er viktig at alle pasientgrupper har organisasjoner som Revmatikerforbundet, som arbeider mål­bevisst for å bedre ”sine” medlemmers interesser. Dette krever både at forbundet støtter opp om arbeidet med å utvikle nye behandlingsformer i revmatologien, og at det jobbes systematisk med hvordan en ved hjelp av tidlig diagnostisering, riktig og målrettet behandling kan forebygge en skadelig utvikling.

Men farene lurer. Vi har gjennom de senere års reformer opplevd et svekket rehabiliteringstilbud til revmatikerne. Ventetider og ventelister er blitt for lange, og det er i etterkant av sykehus- og samhandlingsreformen behov for et politisk initiativ til å lage en forpliktende opptrappingsplan for å styrke rehabiliteringsfeltets plass i norsk helsevesen. Det har til nå falt mellom blålysmedisinen i spesialist­helsetjenesten og kommunenes eldreomsorg.

Sett fra våre gruppers side er det spesielt fibromyalgi og artrose som har fått muligheten for rehabiliteringsopphold i opptreningsinstitusjoner sterkt redusert. Samhandlingsreformen legger nemlig opp til at de skal ha tilbud i kommunen, og derfor er det viktig å få utarbeidet konkrete innsatsplaner for hvordan man skal håndtere disse gruppenes behov. I en nasjonal opptrappingsplan må en skissere planer og strategier for hvordan de ulike delene av rehabiliteringsfeltet bør styrkes. Å få arbeidet med en slik forpliktende handlingsplan inn i regjeringserklæringen for den regjering som tiltrer høsten 2013, er en viktig grunn til at jeg har tatt på meg rollen som styreleder i Revmatikerforbundet. Jeg har en oppfordring til dere alle: Snakk med dine egne stortingskandidater om betydningen av å gjøre rehabilitering til det neste store satsingsområdet for helsevesenet, og oppfordre dem til å støtte arbeidet med å lage en nasjonal plan og et nasjonalt løft.

Advertisements

Driver Regjeringen ap med de som trenger rehabilitering?

18.09.12

”Alle som tenger rehabilitering, skal få det” lovet regjeringen Stoltenberg i sin Soria Moria-erklæring høsten 2005. Det var jo som musikk i de kronisk sykes ører. Endelig ble våre behov tatt alvorlig!

Hva har så skjedd med rehabiliteringssituasjonen for det norske folk i de sju årene siden Stoltenberg-regjeringen tiltrådte? Dessverre har mye gått feil vei: Spesialistfunksjonene i fysikalsk medisin ved sykehusene er redusert, og de dyktige fysioterapeutene i revmatiske sykdommer spres for alle vinder. Tilskudd til varmtvannbassengene ved sykehusene, der revmatikerne fikk viktig fysikalsk behandling og opplæring, ble med et pennestrøk tatt bort i budsjettbehandlingen høsten 2009. Etter kraftige protester fra NRF ble effekten justert noe, men vedtaket om omlegging står ved lag.

Svært mange av oss har ekstra stor gevinst av behandling og rehabilitering i varmt klima. En nylig innført en omlegging medførte nye problemer for oss. Alle som reiser på egenbetalt behandling i utlandet, må først legge ut av egen lomme – og i ettertid få refusjon fra HELFO. NRF får i blant melding fra medlemmer som forteller at de har ventet nærmere et halvt år på refusjonen. Det fører til at uten økonomi til å ”forskottere” den norske stat, må man avstå fra behandling og rehabilitering i utlandet.  Myndighetene har i tillegg satt en stopper for å få refusjon i land utenfor EU, eksempelvis i Montenegro og Tyrkia.

De regionale helseforetakene er pålagt å kjøpe rehabiliteringsplasser fra private institusjoner i samme omfang som før. Problemet er bare at i de regionale inntakskontorene sitter det noen mennesker som avslår svært mange søknader fra folk med revmatisk sykdom. NRF-medlemmer, som tidligere fikk et årlig rehabiliteringsopp­hold i institusjon, forteller at de nå får brev fra inntakskontoret om at de ”ikke trenger” eller ”er berettiget til” rehabilitering! Hvordan kan inntakskontorene tillate seg å underkjenne fastlegens vurdering av behovet uten noen gang å ha hatt kontakt med pasienten?

Riksrevisjonen fastslår at antallet rehabiliteringsplasser i Norge er redusert de seinere årene. Det pågår i full åpenhet uten at helseministeren løfter en finger.

Flere funksjonshemmede ut i arbeid, sier regjeringen. Hvordan skal det gå til, når kronisk syke blir fratatt den ene muligheten etter den andre til å holde seg funksjonsfriske? Når revmatisk syke endelig kommer til behandling, har mange i mellomtiden blitt så dårlige at de verken kan klare jobben, eller ta vare på og forebygge egen helse lenger. Skadene i ledd og muskler har fått gå for langt.  NAV får ekstra mange å ta hånd om på grunn av mangelfull og forsinket behandling.

For å kunne vedlikeholde egen funksjonsevne, trenger mange av oss vedvarende hjelp av fysioterapeut. Nå skal flere grupper få rehabilitering i kommunehelsetjenesten, og det fører til at ventetiden blir uforsvarlig lang i mange kommuner. Er kommunene satt i stand til å dekke innbyggernes rehabiliteringsbehov?

I stedet for å investere i framtidig livskvalitet og helse for hele befolkningen, er dagens politikk ekstremt kortsiktig. Finansministeren sparer noen kroner på det årlige statsbudsjettet, men den samfunnsøkonomiske konsekvensen av å nedjustere rehabiliteringsinnsatsen kommer til å koste landet dyrt i framtiden. Vi som sårt trenger til rehabilitering, blir salderingspost. Det har skjedd et gedigent løftebrudd fra regjeringen på dette området.

NRF arbeider sammen med FFO og andre organisasjoner for at rehabilitering skal få den oppmerksomheten feltet så sårt trenger i valgkampen i 2013, slik at nye valgløfter ikke blir stående tomme, men fylles med innhold og gode løsninger som kommer revmatikere og andre med behov for rehabilitering til gode.


Revmatikere blir fratatt behandlingstilbud

22.06.10

NRF har over mange år arbeidet intenst for flere behandlingsplasser for revmatikere i Norge og i varmt klima. Vi mener at vi har fått forståelse fra de politiske myndigheter for våre behov, og har derfor sett fram til en gradvis bedring av situasjonen.

I 2010 har vi likevel registrert at utviklingen går feil vei. Gang på gang opplever vi at gode, veletablerte behandlingstilbud blir lagt ned eller redusert mange steder i landet. Det blir vanskeligere for revmatikere flest å få riktig behandling til riktig tid. Vi får bekymringsmeldinger om at ventelistene har økt hos fysioterapeutene i kommunehelsetjenesten. Behandling i varmtvannsbasseng er redusert ved flere sykehus. Samtidig frykter vi for at det skal bli vanskeligere for de mange tusen som i dag tar sin behandling i utlandet. Vi frykter at vi skal måtte betale mer av behandlingen selv, og et utvalg foreslår at vi ikke lenger skal få skattefradrag for ekstra store sykdomsutgifter.

For revmatikere som ikke får tilgang til behandling i tide, blir tilstanden raskt forverret – noe som i neste omgang medfører redusert livskvalitet, større sykefravær og flere uføre. Hvordan kan slikt skje i vårt velstående land?

Det ser ut til at vi revmatikere faller mellom alle stoler som finnes. Finansieringen av fysioterapitjenesten er lagt om fra 2010. Det har medført at en rekke sykehus som hittil har tilbudt fysioterapibehandling til revmatikere, ikke gjør det i samme grad som før. Resultatet er at flere tusen revmatikere umiddelbart mistet helt nødvendig behandling for å kunne opprettholde funksjonsevnen.  Vi har fått signaler om at den reduksjonen i bassengbehandlingen i sykehus som har skjedd i 2010, bare er en begynnelse. Vi frykter at det fra neste år kan bli slutt ved alle sykehusene. Ved Haugesund Sanitetsforenings Revmatismesykehus er det fra sommeren 2010  besluttet å stenge en fysikalsk avdeling som har betjent ca 1000 pasienter.

Fysikalsk behandling har blitt en kasteball mellom statens helseforetak og kommunene, og vi revmatikere blir de skadelidende. Regjeringen snakker så fint om samhandling mellom sykehus og kommunehelsetjenesten, men for oss finnes det ingen sammenheng mellom regjeringens ord og regjeringens handling. Tvert imot introduserer myndighetene stadig nye finansieringsordninger som ødelegger det som allerede er bygget opp av positiv samhandling mellom nivåene i helsesektoren. Forstå det den som kan!

For oss brukere er det ikke viktig hvilket organ som gir tjenestene, bare tjenestene er gode og kommer til riktig tid uten unødig belastning for de som skal motta tjenestene. Som borgere av dette landet har også vi med kroniske sykdommer krav på hjelp ved sykdom. Vi ønsker en helseminister som er mer opptatt av gode løsninger enn å prøve å forklare oss hvorfor reduserte tilbud egentlig er til vårt beste.

Helseforetakene følger opp politikernes retorikk med å vise til samhandlingsreformen, som tilsier at det er primærhelsetjenesten som skal ta seg av disse oppgavene.  Men samhandlingsreformen skal tre i kraft tidligst i 2012. Kommunene har heller ikke fått ekstra penger til å overta denne typen behandling. Hvor er det blitt av pengene i statsbudsjettet som skulle gå til gruppebehandling i sykehusbassengene? Hvordan kan det ha seg at heleforetakene beholder pengene, men fraskriver seg plikten til å behandle oss?

Mens våre politikere diskuterer hvor godt helsevesenet vårt skal virke en gang i framtiden, river de med vitende og vilje ned det vesle vi har av fysikalske behandlingstilbud. Jeg tillater meg en litt fri sitering av gamle Karl Marx: Revmatikere i alle kommuner, foren dere! Protester mot myndighetenes nedskjæring av behandlings­tilbudet!

Svein Dåvøy
forbundsleder


Forebyggingsperspektivet mangler i sykefraværsdebatten

08.12.09

Sykefravær og uførhet er i stor grad en konsekvens av at helsetjenestene ikke har et godt nok forebyggings- og rehabiliteringsperspektiv. Dette går sterkt utover de som har revmatisk sykdom eller andre sykdommer relatert til muskel- og skjelettapparatet, en gruppe som per i dag står for en tredjedel av sykepengeutbetalingene i Norge. Man kan i stor grad forebygge  konsekvensene og utviklingen av disse sykdommene ved hjelp av riktig behandling til rett tid og nødvendig rehabilitering.

Den nylig lanserte rapporten, Fit for work, som omhandler muskel- og skjelettsykdommer og arbeidslivet viser at leddgikt og ryggsmerter koster Norge 21 milliarder i året. I tillegg kommer alle de andre revmatiske sykdommene og andre plager relatert til muskel og skjelett. Forskningen viser samtidig at tidlig behandling med effektive medisiner kan stoppe utviklingen av blant annet leddgikt.

Vi i Revmatikerforbundet mener at dersom utfordringen med økende sykefravær skal løses må man starte i riktig retning, med tiltak for å forebygge og behandle før sykdommen blir for alvorlig i tillegg til nødvendig tilrettelegging på arbeidsplassen.

Dette er områdene vi mener må prioriteres dersom man skal finne en løsning på det stadig økende sykefraværet i Norge:
– ventetiden for å komme til spesialistutredning må reduseres kraftig
– allmennlegene må få bedre kunnskap om revmatiske sykdommer og de må henvise tidligere til spesialist
– ingen kostnadssperre på viktige medisiner som kan bremse sykdomsutviklingen (biologiske medisiner for revmatikere er slike)
– tilgang til trening i varmtvannsbasseng og annen nødvendig trening
– flere må få tilbud om behandling i varmt klima
– bedre tilgang til rehabilitering
– god tilrettelegging på arbeidsplassen og mulighet for trening i arbeidstiden

 Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund


Helseforetak raserer rehabiliteringstilbud

05.09.09

Trønder-Avisa forteller en sjokkerende historie om at 38 rehabiliteringsplasser og 30 arbeidsplasser må legges ned fra nyttår ved Bjørnang rehabiliteringssenter i Nord-Trøndelag. Årsaken skal være at en konvolutt med et anbud til det regionale helseforetaket i Midt-Norge manglet ”en bit med teip på en konvolutt”. En kunne tro at det var en aprilspøk, men det er det åpenbart ikke!

Hvis avisens gjengivelse av saken er riktig, så er dette etter mitt skjønn så graverende formalistisk håndtering fra helseforetaket sin side at det må gripes inn. Den norske stat ser ut til å ha bygget opp et gigantisk byråkrati med en mengde paragrafryttere som med et pennestrøk kan utradere et rehabiliteringstilbud som det har tatt lang tid å bygge opp. Vi vet dessuten at det er en skrikende mangel på denne typen tilbud i Norge.

Er det virkelig slik vi vil ha det i dette landet? Hvem er egentlig disse helseforetakene til for? Hvem er det som ivaretar innbyggernes/kundenes behov i slike sammenhenger? Hvorfor skal våre skattepenger gå til å betale lønn til et byråkrati som ikke har fått med seg at det er der for å gi befolkningen best mulig behandlingstilbud?

Regjeringen lovet for fire år siden mange flere rehabiliteringsplasser, men sitter fortsatt med hendene i fanget og ser på at helseforetakene rundt om i Norge besørger nedlegging av institusjoner som har drevet god behandling over mange år. Hvorfor får disse gigantiske helseforetakene stilletiende godkjenning fra våre politiske myndigheter til å skalte og valte med våre behandlingsplasser – uten hensyn til våre behov?

Er det ikke på tide at helseministeren griper inn på vegne av oss som har behov for disse tjenestene?

Svein Dåvøy, forbundsleder Norsk Revmatikerforbund