Har noen spurt ”de trygdede”?

12.11.09

Det er ingen som ønsker å leve på trygd i arbeidsfør alder. Spør noen av de som har vært nødt til å kaste inn håndkleet. Still spørsmål om hvordan arbeidet ble tilrettelagt for dem da de ble syke, om hvordan de har opplevd arbeidsgiversiden, og videre kampen med NAV.

Noen mener åpenbart at trygden i Norge er altfor god, og at folk derfor blir oppmuntret til å gå over fra arbeid til trygd. Fra mitt ståsted som mangeårig tillitsvalgt i Norsk Revmatikerforbund, virker en slik påstand helt urimelig. De som må gå over til trygd, går som regel drastisk ned i inntekt. I tillegg har de fleste ekstra store utgifter i forbindelse med sykdom, behandling og vedlikehold av egen helse.

Tap av arbeid påviker ikke bare økonomien. Det oppleves som et tap som berører svært mange sider av den sykes og familiens livskvalitet. Det å ikke kunne bidra i samfunnet, det å miste et sosialt nettverk og bli isolert fra det pulserende samfunnet, kan gå på selvrespekten løs. Det kan da ikke være mange som ønsker å pine seg selv på en slik måte? Jeg kjenner ingen! Virkeligheten slik jeg oppfatter den, er at kronisk syke kjemper en daglig kamp for å klare å holde seg i arbeid og vedlikeholde egen helse lengst mulig.

Samfunnsmessig gevinst å satse på å holde folk i arbeid
Den nylig lanserte rapporten Fit for Work fra Work Foundation i England, viser at mennesker med muskel- og skjelettsykdommer har store problemer med å bli værende i arbeid, hovedsakelig fordi de ikke får riktig behandling til riktig tid. Dette vil medføre store reduksjoner i et lands nasjonalprodukt. Dette viser at det er en enorm samfunnsmessig gevinst ved å holde folk i arbeid i stedet for la dem bli skjøvet ut av arbeidslivet. Rapporten viser også at svært mange uføre har ønske om å få komme tilbake i arbeid.

Rapporten forteller oss at muskel- og skjelettsykdommene utgjør en tredjedel av alle uføretilfeller og alle sykefravær i Norge. Ryggsmerter og leddgikt alene koster det norske samfunnet årlig rundt 21 milliarder kroner.

Det er 300.000 mennesker med en revmatisk diagnose i Norge og en av fire nordmenn har en sykdom relatert til muskel- og skjelettsystemet. Det å ikke utnytte ressursene til alle disse, må sies å være en enorm samfunnsmessig sløsing.

Hva kan så gjøres?
De viktigste er å investere i et helsevesen som kan sørge for at folk ikke blir gående og vente til muskler og ledd blir skadet. Rapporten påviser at tidlig diagnose og rask behandling av disse sykdommene kan hindre alvorlige utfall og dermed opprettholde arbeidsførhet gjennom et langt liv. Tenk om norske myndigheter kunne satset noen hundre millioner i å ta bort køene og ventelistene? En slik handling kan spare landet for milliarder i framtidig behandling av skader, ufrivillig utfasing av arbeidslivet og unødvendige pleie- og omsorgstjenester.

Det er også viktig å være oppmerksom på at mange får disse sykdommene i ung alder. Vi snakker mao om et helt liv i eller utenfor arbeid! Rapporten påpeker at Norge har en relativt ung befolkning sammenlignet med Europa forøvrig. En investering i å hindre at dagens ungdom skal lide samme skjebne som forgående generasjoner, vil dermed gi ekstra stor samfunnmessig gevinst i Norge.

Samarbeid i arbeidslivet
Rapporten sier også mye om holdninger i samfunn og arbeidsliv – og konsekvensene av holdningene. Forskerne påpeker at arbeidsgivere, leger og de syke selv bør fokusere langt mer på hvilke oppgaver man kan utføre enn hva man ikke kan gjøre. Man trenger ikke å være 100 % arbeidsfør for å vende tilbake til arbeidet. I Storbritannia har de allerede startet arbeidet med et prosjekt der de fokuserer på det folk kan gjøre i stedet for det som er sykt.

Forskerne foreslår at arbeidsgiverne bør legge forholdene til rette for kreativ jobbtilpasning og større fleksibilitet i arbeidssituasjonen. I de landene som har startet arbeidet med nytenkning i arbeidslivet, har enkelte bedrifter allerede ansatt egne koordinatorer som har som oppgave å hjelpe med å tilpasse arbeidssituasjonen slik at bedriftens menneskelige ressurser kan utnyttes til tross for en kronisk sykdom.

Løsningen er med andre ord et utstrakt samarbeid mellom arbeidsgivere, ansatte, bedriftshelsetjenesten, legene og myndighetene.

Og gevinsten?
Gevinsten vil bli et kvalitetsmessig bedre liv for mange kronisk syke og deres familier, større produksjon og mindre helse- og trygdeutgifter. Dette er god helseøkonomi, god nasjonaløkonomi – og regjeringen kan sove bedre om natten fordi trygdeutgiftene vil øke betydelig mindre enn fryktet. Og forhåpentligvis vil de som nå generaliserer og på mange måter henger ut de trygdede, se at dette er et systemproblem og kanalisere kritikken mot systemet fremfor enkeltpersoner som er på trygd.

Svein Dåvøy
Forbundsleder Norsk Revmatikerforbund